Da Janelle Monáe slapp sin første EP, Metropolis, i 2007 representerte hun noe nytt og unikt. Blandingen av funk, jazz, pop og r&b rommet både futurisme og storband. Det låt forfriskende – og den gode starten ble fulgt opp av det svært bra albumet The ArchAndroid i 2010 og sterke konserter på Øya i både 2008 og 2010.
Albumet The Electric Lady fra i fjor høst ble den første skuffelsen fra Kansas-artisten. Det var ikke direkte dårlig; men lite nyskapende og i overkant dogmatisk. Når hun nå treffer Øya på turné med materialet derfra vevd inn i det mye omtalte og svært stødige livekonseptet sitt, kommer det allikevel fort fram at hun fremdeles holder svært høyt nivå som liveartist. Det er nettopp livebiten som er hennes sterkeste kort. Og det er jo forsåvidt en sikker hest å sette pengene på i en musikkhverdag med synkende platesalg og større fokus på nettopp konserter.
Monáe har med seg ti dyktige musikere, som hele veien spiller upåklagelig og gir de detaljrike låtene nytt liv fra scenen. Settet bygger seg opp fra en energisk start med «Givin’ Em What They Love» og «Dance Apocalyptic» fra fjorårets album. Selv om ikke låtene er de mest spennende, viser de en artist som gir alt og er i sitt rette element.
Erykah Badu-samarbeidet «Q.U.E.E.N» er tredje låt ut og gir oss en råere versjon av den lille stjernen. Det er funky og fett, og både her og på etterfølgende «Electric Lady» legger Monáe ned rapvers som også holder mål – i tillegg til å danse, hoie og være høyt og lavt på scenen. Midtpartiet i konserten blir derimot noe langdrygt. Det smoothe og rolige Miguel-samarbeidet dras ut i det lengste, med utallige repetisjoner av refrenget, og coveren av James Browns «I Feel Good» er flink, men lite spennende.
Siste del av konserten er den utvilsomt beste. Kataloghøydepunktet «Cold War» serveres i oppdatert med hardere trommer, høyere tempo og store doser eufori. Etterhvert glir den sømløst over i «Tightrope», som gjøres i så bra versjon at det ikke gjør noe at Big Boi, som egentlig er samarbeidspartner på låta og skal stå på scenen med Outkast noen timer senere, uteblir. Det eneste som trekker ned er et lengre vokalparti på slutten av låta – som riktignok viser hvor stort spekter den lille stjerne har – men som føles som unødvendig staffasje og veldig amerikansk. Det er allerede mer enn tydelig at 28-åringen synger bra.
Nettopp alle staffasjen blir noen ganger for mye. Den hyperaktive gitaristen Kellindo Parker tar innimellom alt for mye plass og virker svært karikert, og grepet med å få hele publikum til å sette seg på bakken under avslutningslåta «Come Alive» er også modent for utskiftning.
Allikevel er dette for flisespikkere å regne, for er det én ting Monáe viser under sin konsert på Øya, er det at hun er en velsignet liveartist og entertainer. Lager hun noen flere sterke album og låter, er det ingenting i veien for at hun skal kunne nå like langt og kjøre store show på samme måte som Justin Timberlake, Beyoncé og de øvrige i arena-ligaen.
Trine Aandahl
