Hun har en gudbenådet stemme, Hannah Reid, en tredel av popelektronika-trioen London Grammar fra Nottingham, som for øvrig består av Dominic «Dot» Major og Dan Rothman. Mye takket henne får det hyllede bandet til sundførsk stemningsmusikk med mørke fibre.
Stemmen bærer over hele Amfiet og langt over åsen som omkranser scenen. Reids dype stemme er virkelig noe for seg selv, og innsatsen hun legger ned på Disclosure-låten «Help Me Lose My Mind» – for å nevne ett eksempel – har figurert på diverse topplister med god grunn.
Men svale og tåkete popballader låter ikke nødvendigvis bedre live enn på hodetelefonene. Fjorårets If You Wait, London Grammars eneste fullengder, er ofte nydelig, og det er kledelig for radioen: Spesielt «Wasting My Young Years», «Strong» og «Sights». Alle de nevnte kuttene blir spilt på på Amfiet, men det blir litt introvert når låtmaterialet skal overføres til scenekanten.
Solen begynner å dekkes til av skyer som har truet festivalværet her nede i sør, og når konserten begynner å bli søvndyssende og en smule kjedelig, vekker Reids strengt tatt fabelaktige vokal oss opp når konsentrasjonen begynner å svikte. Kanskje opplevelsen hadde blitt løftet om konserten hadde blitt satt til senere på kvelden. Uansett husker man først og fremst stemmen til Reid etter denne opptredenen. Sterk treer.
Ali Soufi
