La det være helt klart med én gang: Snikende tiger, skjult drage er i visualitet og tekstur en av de heftigste og vakreste filmene du kan se på kino i år. Samtidig er Ang Lees omtenksomme, men ekstremt langsomme fortellermåte til å bli gal av – særlig gjelder dette en av bihistoriene som etter hvert truer med å bli selve hovedhistorien et stykke ut i filmen.
Ingen Matrix-kloning
På den annen side kan man godt si det er modig av ham å bruke så god tid på mellommenneskelige relasjoner i en film som selges som en slags asiatisk Matrix-kloning. Det er den ikke, selv om de vektløse og utsøkte slåsscenene skaper slike assosiasjoner. Helt tatt ut av luften er det førøvrig ikke tatt, for Matrix-koreografene har nemlig hatt en finger med i spillet på Snikende tiger, skjult drage.
Uten oppklaring
Snikende tiger, skjult drage er ikke en fortelling man kan gjøre rede for i løpet av et par setninger, men jakten på et legendarisk sverd kalt Den grønne skjebne står sentralt. Rundt dette sverdet sirkler den førtidspensjonerte mesterfekteren Chow Yun-Fat, hans gode venn (og store kjærlighet?) Michelle Yeoh, samt den unge og aggressivt frihetssøkende piken Ziyi Zhang, som absolutt ikke vil gifte seg slik faren vil.
Det er en lang og komplisert historie, som ikke blir mer forståelig underveis, men det spiller for så vidt ingen rolle – det er mer enn nok å sette tennene i løpet av de to timene filmen varer.
Fantastiske kampscener
Og det viktigste i så måte er kampscenene, som får håret til å reise seg i fryd over hele kroppen. Det er en nytelse å se de tre hovedaktørene i aksjon – yndige og hardtslående både på bakken, på hustakene og i tretoppene. Ja, i tretoppene! Det er ikke hverdagskost å se mesterfektere stå på tåspissene ytterst på en gren så tynn at den ville ha knekt under et ekorn og slåss for livet!
I tillegg til at alle tre har en kroppskontroll selv Mary Lou Retton ville misunt dem, er de også ekstremt grasiøse og følsomme i de mindre handlingsmettede sekvensene. Det formelig gløder av både Michelle Yeoh og Chow Yun-Fat, mens unge Ziyi Zhang dirrer av innestengt kraft og energi – en kraft og energi som når den får utløp i et godt, gammeldags barslagsmål kjennes helt bort på bakerste benk.
Action-feminister
Et deilig poeng for oss actionfeminister er jo at det er kvinnene som står for den mest spektakulære slåssingen, og dette er også en av grunnene til at vi kan leve med den unødvendig klumpete fortellermåten.
Banzai!
