Nå er faen meg ikke engang den norske skogen et trygt og trivelig sted å være!
Villmark er Norges første kinogrøsser på lenge og gjør gran, bjørk og furu til et særdeles skummelt selskap!
Denne filmen kan få deg til å revurdere din neste hyttetur!
Bildene suger deg inn
Helt fra første scene merkes det at regissør Pål Øie og hans team vet hva de driver med.
Bildene suger deg inn i svarteste skauen og er flotte og uhyggelige på samme tid med sitt mystiske spill mellom lys og mørke.
Bruken av lyd og musikk er fullt på høyde med bildene, dette er noe av det beste jeg har hørt i norsk film.
Skogsgrøsserklisjeer dukker opp her og der med uungåelige assosiasjoner til Blair Witch Project. Det er bare det at jeg ikke syntes Blair Witch var særlig skummel. Men Villmark er det!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Et lite tv-team på fem personer drar på hyttetur for fire dager med team-building. De er dypt inne i skogen, langt fra folk, uten mobiltelefoner. Kort sagt: Isolert!
I vannet like ved hytta gjør de et uhyggelig funn, men lederen Gunnar bestemmer at turen skal fortsette.
Flere irrasjonelle handlinger gjør at resten av gruppen begynner å tvile på Gunnars sinnstilstand. Er det han som får rare ting til å skje rundt dem, eller er det noe annet?
Skummel uforutsigbarhet
Det er en fin gruppe unge skuespillere som kretser rundt ringreven Bjørn Floberg i denne filmen.
Både Kristoffer Joner, Eva Röse, Sam Sharma og Marco Kanic virker troverdig skremte, har klare definerte personligheter og fremfører dialog med hverandre som stort sett hverken høres kunstig eller rar ut.
Kanic er filmens nødvendige comic relief, mens Floberg utstråler en skummel uforutsigbarhet som gjør at du aldri vet helt hvor han står, mentalt sett.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Villmark mangler dessverre en knakende god story. Den er bygget omkring skummel atmosfære, som den riktignok har masse av.
Midtveis i filmen begynner det likevel å bli litt kjedelig med folk som virrer skremte rundt i skogen. Spenningen tar seg opp igjen mot slutten, men kulminerer i en liten skuff.
Underveis har du likevel opplevd mange klassiske skvette-øyeblikk der Pål Øie åpenbart har lært av andre som har laget god skrekk.
Villmark gjør altså ikke noe nybrottsarbeid innen sjangeren, men er en tett, spennende thriller som gjør det den skal gjøre, nemlig skremme deg!
