Dersom du synes det er morsomt å høre ordene «slængfette» og «hæstkuk», så er Svidd neger midt i blinken for deg. Det er nemlig slike virkemidler som tas i bruk for å få deg til å le av denne bisarre komedien fra nord.
Det funker av og til, men det er dessverre ganske sjeldent. Stort sett ble jeg sittende og himle med øynene. Det er ikke morsomt, bare trøttende.
Eventyr fra helvete
Svidd neger er et slags nordlandseventyr fra helvetet med fyll, oppkast, puling, blod, incest, voldtekt og sex med mindreårige. Ante er mørk i huden, men tror han er same.
Nilas er same, men vil helst være nordmann. Gamlingen Karl vil gjerne ha en arving og kobler den vakre datteren Anna med Peder som bor på andre siden av fjellet med den suspekte mora Ellen Margrethe. Men da starter et sjalusidrama som involverer en feit ronke-entusiast, en kulturforvirret same og en svidd neger.
Parodi på parodi
Det flyter mange gode ideer rundt i denne filmen, men den drukner i dem. Den forsøker tydeligvis å parodiere alle såkalt seriøse og høydramatiske filmer satt i den ville nordnorske naturen.
Men filmskaperne går så langt i sitt iherdige forsøk på å lage bisarr film at den tipper over i en parodi på en parodi. Og så er den ikke spesielt morsom.
Bruken av texmex-musikk i «Jonny Vang» funket, mens Hawaii-musikken i Svidd neger funker ikke. Her skulle Kaada vært med på leken.
Saftige karikaturer
Skuespillerne skal ha litt ros. Tor-Inge Gullvåg, Eirik Junge Eliassen og Frank Jørstad gjør særlig saftige karikaturer.
Men regissør Erik Smith-Meyer og manusforfatter Stein Elvestad har tråkka seg ut i myra.
En del av de filmatiske krumspringene er faktisk til å dra på smilebåndet av, jeg skulle bare ønske at det var flere av dem.
Det er selvsagt ingenting i veien med å gå nye veier og ta noen sjanser, men det er ikke alltid at mot belønnes med suksess. Denne gangen er en av dem.
Du skal være veldig glad i det bisarre om du skal like Svidd neger. Dette er ikke spesielt morsomt. Og negeren blir ikke svidd engang!
