Lenin er død, men lever i beste velgående i filmen «Good Bye Lenin!», kanskje ikke i egen person, men filmens hovedperson forsøker å gjenskape idealene hans. Dette skjer ikke fordi han vil, men fordi han må. Dette blir et muntert gjensyn med det gamle DDR, murens fall og vestens inntog bak det tidligere jernteppet.
Året er 1989, stedet er Øst-Berlin og Alexanders mor faller i koma etter et hjerteinfarkt. Åtte måneder senere våkner hun igjen til en helt forandret by. Muren har falt, kommunistpartiet er borte og DDR har opphørt å eksistere. Men dette må Alexanders mor aldri få vite, fordi faren for et nytt infarkt er stor. Derfor må Alexander forsøke å gjenskape det gamle DDR så godt som mulig, noe som skal vise seg å være vanskelig.
Ideen er knallgod og utførelsen er ikke langt unna. Dette kunne bare ha blitt en grei forvekslingskomedie, men regissør Wolfgang Becker har i tillegg laget en vakker skildring av det nære forholdet mellom ei mor og hans sønn og tatt tak i vanskelige forhold med jernteppet og kommunismens bakside av medaljen. Hovedrollene spilles glimrende av Daniel Brühl og Katrin Sass, med min russiske favoritt Chalpan Khamatova i en søt birolle.
«Good Bye Lenin!» minner litt om «Den fabelaktige Amelie», mest på grunn av musikken, som samme komponist, Yann Tiesen, har laget. Den beveger seg også på det samme komiske og litt absurde planet. Dessverre synes jeg filmen drar poenget med å skjule murens fall for mora alt for langt, men på slutten får vi igjen for det i en nydelig sekvens fra sykesenga som du skal få oppleve selv. Over seks millioner tyskere har sett denne filmen – du bør absolutt dra opp statistikken her i Norge!