Mannen som skrev Fire bryllup og en gravferd og Notting Hill, Richard Curtis, synes åpenbart at verden trenger enda mer kjærlighet.
Derfor har han skrevet og (for første gang) regissert Love Actually, som i løpet av sine to timer og ni minutter er så full av kjærlighet i forskjellige varianter at vi står i fare for å drukne i hjerte og litt smerte mens filmen balanserer på klisjéstupet.
Men takket være noen virkelig sjarmerende skuespillere og et manus fullt av humor, har denne filmen blitt som en konfekteske der nesten alle bitene smaker like godt.
Solid utvalg skuespillere
Her syes mange tråder sammen og det tar for lang tid å ta alle på rams.
Men vi møter blant annet Hugh Grant som statsministeren som forelsker seg i en tjenerpike, Alan Rickman som advokaten som kanskje har noe på gang med sekretæren sin, Emma Thompson er kona som må redde situasjonen på hjemmebane mens Colin Firth er forfatteren som rømmer fra et ødelagt forhold og finner kjærligheten når han minst venter det.
Artigst er Bill Nighy i rollen som den aldrende rockeren som kanskje har laget årets julehit. Nighy gjentar egentlig den glimrende rollen som vokalisten i filmen Still Crazy fra 1998, men han er enda bedre her!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Du har kanskje skjønt at Richard Curtis har fått med seg en rekke gode skuespillere og da har jeg ikke engang nevnt Liam Neeson. Alle spiller flotte mennesker av den typen du så gjerne ønsker det skal gå godt med.
Det finnes ingen skurker her, bare vanlige folk som deg og meg. Curtis antyder ved filmens start at kjærligheten finnes overalt, til tross for at aviser og tv bombarderer oss med historier om hat og vold.
Dette er en kjærkommen påminnelse som han har helt rett i. Det er faktisk mer kjærlighet i verden enn hat og vold.
Det eneste som trekker ned
Av og til smøres det for tykt på. Hele tråden med postmannen som drar til USA for å sjekke opp damer på bar er unødvendig og passer ikke inn med resten av filmen.
Rowan Atkinson gjør en bortkastet opptreden som juvelselger. Hver gang vi ser ham får vi forventninger, men så blir vi skuffet når han egentlig ikke gjør noe utav seg.
Forholdet mellom Colin Firth og vaskehjelpen kunne også ha vært skrevet bedre. At de ikke forstår hverandres språk, men likevel sier det samme til hverandre er morsomt de første to gangene, men ikke de neste 40.
LES: Topp 10: Julefilmer
Virket det som om jeg plutselig ikke likte filmen nå? La meg skynde meg å understreke at jeg likte Love Actually veldig godt, til tross for noen skjønnhetsfeil! Kanskje er jeg i ferd med å bli bløt, men det er befriende og se en film der stort sett alle er snille mot hverandre.
Det skader heller ikke at sjarmfaktoren er skyhøy, spesielt hos Hugh Grant, som nok engang beviser at ingen er bedre egnet til filmromantikk enn han.
Grant har truet med å slutte å være med i slike filmer med jevne mellomrom, men han har ikke gjort alvor av truslene så langt. La oss håpe det fortsetter slik!
