De beste filmene er etter min mening de som griper rundt hjertet mitt og røsker til. Hawaii, Oslo gjorde dette mot meg på forbilledlig vis. Det er så vondt, så vondt, men samtidig så godt, så godt!
Livet og kjærligheten
Det er sommerens varmeste natt i Oslo. Vi følger et knippe mennesker gjennom skjebnesvangre timer i en trang bydel. Stig Henrik Hoff leter febrilsk etter hvordan han kan redde sitt nyfødte barn. Jan Gunnar Røise drømmer om gjenforeningen med Evy Kasseth Røsten. Aksel Hennie er på flukt (her også), Petronella Barker letter etter to foreldreløse gutter mens Trond Espen Seim kanskje er en fallen engel. Felles for dem er kampen for livet og kjærligheten. En banal historie i følge regissøren selv, men banalt kan også være fryktelig vakkert på film!
Gjør inntrykk
Hawaii, Oslo oser av varm bynatt. Stemningen er elektrisk. Takk til høye makter og fotograf Ulf Brantås for at dette er filmet på ordentlig film.
Et knippe drivende dyktige skuespillere gir oss figurer som vi kan bry oss om etter kort tid på filmduken. Poppe og manusforfatter Harald Rosenløw Eeg trekker opp historietråder og menneskeskjebner som gir inntrykk. Ikke alt virker sannsynlig, men det er ikke poenget. Poenget er at filmen appellerer til ganske grunnleggende følelser i oss. Det er deilig å føle i kinosalen, noe denne filmen gir oss mange gode grunner til.
Alt stemmer
Alt stemmer i denne filmen. Den er komplett. Bildene er nydelige, historiene er engasjerende, skuespillerne er flotte, klippingen er dyktig utført, fremdriften er naturlig og konklusjonen er bevegende. Jeg må også nevne musikken, som er et av de beste soundtracks jeg har hørt i år, signert Kaada og Bugge Wesseltoft.
Dette er en perle som jeg vedder vil vinne Amanda neste år og jeg flesker likegodt til med å spå en Oscar-nominasjon. Hvorfor ikke? Langt dårligere filmer har blitt nominert før. Hawaii, Oslo er en triumf for Erik Poppe, hele hans stab og alle oss som får se denne glimrende filmen!
