I «Bad Santa» misbruker nissen barn. Ikke seksuelt, men psykologisk. Filmen mobber, dessuten er den uheldig med lytehumoren, og den mangler humor.
I «Bad Santa» anstrenges kontrasten mellom julens snille og sentimentale form, og krimhistoriens slemme innhold, så sterkt, at det oppleves pinlig usmakelig. Filmen er ute av balanse. Fallet må kjennes vondt for hovedrolleinnehaveren Billy Bob Thornton, som i og for seg gjør en utmerket skuespillerjobb.
Banning
Bakom synges «Silent Night» og «I wish You a Merry Christmas» og sånn, krysset med takter fra mektige symfoniske verk og sviskete opera-ouverturer i taktløst vegg-til vegg-arrangement, mens bildet viser en spy-stinkende full nisse med marinert lever som skyver unger mobbende fra seg før han pisser i buksa. Han passer på å vente med å banne til varehusets representant er utenfor hørevidde.
Jeg vil ikke gå i detalj om ungenes kår i denne filmatiseringen. De er vonde. Men nissen er taktfull nok til å gjemme seg i prøverommet når han skal feie over nye erobringer.
Kupp
Nisser jobber som kjent bare i tiden før jul. Slik er det med filmens nisse også. Han og den kortvokste kompanjongen hans tar jobb på nytt varehus hvert år, den store som nisse, den lille som dverg, og det gjør de bare for å kunne forberede det store kuppet julaften.
Dvergen blander seg med juledekoren og passer på å være innenfor når folk går og alarmen settes på. Mens kontantbeholdningen ligger greit tilgjengelig i safen. Her er det ikke mye å le av.
