Regidebutanten Bård Breien tør og vil og får det til. Han har gjort en feil, ifølge mitt øye, i å utstyre Fridtjof Såheim med en dårlig raddis-parykk. Den skal forsterke rollens karakter. Men Såheim kler den ikke. Rollefiguren Geirr kler den heller ikke. Det er ingen bagatell, men vi forsøker ikke å tenke negativt om det.
Skuespillerne er unike. De går inn i harmoniene og disharmoniene i den hardt prøvede gruppen av mennesker. Tre sitter i rullestol. Kan hende har andre der større problemer.
Kirsti Eline Torhaug har den vanskeligste rollen. Hun mestrer alle stemningsleier. Svenskene er heldige som ser henne oftere enn vi gjør.
Terapeutisk hjernevask
«Kunsten å tenke negativt» er inntrykk fra et terapisamfunn som bruker positivisme for å manipulere virkelighetsoppfatningen. Vær glad, så kjenner du ikke at du har det vondt.
Filmen mer enn antyder at den som prediker positivisme vil erobre makt. Over syke og friske.
Kjersti Holmen er lederen av den positivt tenkende samtalegruppen som nå hjemsøker trafikkskadde Geirr og hans ulykkelige samboer. Samboeren har behov for hjelp, og synes Geir har det også. Så nå ruller hjelperne inn. Geirr vil ikke la seg manipulere bort fra at lykken og samlivet forsvant med evnen til å ha sex.
Han vil ikke late som om. Og når den terapeutiske hjernevasken møter motstand, mister flere i dette miserable selskapet troen. Det finnes liv som ikke er verd å leve.
Hvordan ror en 34-årig debuterende filmregissør en slik situasjon i land? Det røper vi ikke. Men han slutter stående. Vi gratulerer.
