Det gjør vondt lenge etterpå. Den utforsker et forvrengt menneskesinn på vei mot avgrunnen. Særlig hyggelig er det ikke. Og filmen er smal så det holder, utvilsomt for viderekommende. Men den er fantastisk godt regissert, de to hovedrollene spilles intenst bra og historien fillerister sjela di.
”Den frie vilje” gjorde et dypt og varig inntrykk på meg. Dette er ikke underholdning, det er psykologisk tortur!
”Den frie vilje” handler om voldtektsmannen Theo (Jürgen Vogel) som slipper ut av fengsel og skal starte et nytt liv. Han havner i et kollektiv, får seg jobb og møter Nettie (Sabine Timoteo).
Theo er livredd for å omgås damer av frykt for tilbakefall, men Nettie insisterer. Og litt etter litt tør Theo opp. Men det blir stadig vanskeligere å holde hans indre demoner og farlige drifter under kontroll.
Det er lett å forstå hvilken vei det bærer. Men til tross for det, håper vi for Theo. Filmen forteller ingenting om hans bakgrunn, men vi skjønner at han må være fryktelig ødelagt.
Hans hat til kvinner er like intenst som det er uforståelig. Men jeg liker at filmen ikke overforklarer. Vi må selv finne ut av Theos personlighet. Og vi må selv ta stilling til hvorvidt dette er en person vi vil føle sympati for.
Han er jo et voldtektsmonster, slike vi egentlig vil bure inne og kaste nøkkelen. Kan han ha personlighetstrekk vi kan ha medlidenhet til? Slike utfordringer gir filmen deg hele veien.
Regissør Matthias Glasner har strippet filmen for virkemidler. Det sterkeste virkemiddelet er at filmen ikke har noen. Ingen musikk. Ingen effekter. Ingen glidende kameraføringer.
Det gir filmen en tilstedeværelse og ekthet som underbygger den allerede sterke historien. Her er det fullt fokus på skuespillerne.
Både Jürgen Vogel og Sabine Timoteo tar ut alt de har for å mestre rollene. De spiller så godt og modig at jeg knapt kan huske å ha sett bedre prestasjoner på denne siden av årtusenskiftet.
”Den frie vilje” er 2 timer og 45 minutter lang, og en stor påkjenning å se, med noen svært stygge scener og en depresjonsgrad som peker nedover.
Som sagt, vi skjønner hvilken vei det bærer. Men når det kommer, er det så hjerteskjærende vondt at det vil føles som en enorm lettelse å komme seg ut av kinosalen og trekke kald vinterluft inn i lungene.
Men tro ikke at du er ferdig med filmen da. Den blir hos deg.
