Kanskje fordi Nicolas Cage og regissør Mark Steven Johnson har tatt for lett på oppgaven? Det er en ganske kul figur de har fått lage film av, men han er rett og slett ikke gjort mørk nok.
I filmen fremstår han som litt dum og useriøs. Jeg mener ikke at man skal lage Hamlet av et brennende skjelett på motorsykkel, men det hjelper ikke en tegneseriefilm å understreke hvor dum historien egentlig er med teit humor.
Cage spiller motorsykkelstuntmannen Johnny Blaze, som selger sjela si til en demon for å gjøre sin kreftsyke far frisk. Mange år senere vil Mephistopheles ha betalinga.
Han gjør Johnny til sin Ghost Rider. Hver natt, i det ondes nærvær, forvandles han til et brennende skjelett på en helvetes motorsykkel, klar til å bekjempe demonens fiender. I dette tilfellet fire falne engler som gjerne vil ta over verden.
Få er så flinke til å spille gal som Nicolas Cage. Det får han god bruk for når Johnny Blaze må takle sitt nye alter ego. Men han bruker gamle kunster, som peketrikset fra åpningen av ”Wild at heart”, og den ville latteren fra ”Face/Off”.
Av og til virker det som om han ikke helt vet hva han skal gjøre med figuren sin. Blaze veksler mellom å være uinspirert og døll til intens og engasjert. Scenene der ”Ghost Rider” forsøker å være komiker fungerer i hvert fall ikke.
Og stakkars Eva Mendes er sjanseløs i sin håpløst dårlig skrevne rolle som Johnnys gamle kjæreste.
Mange dårlige filmer er blitt reddet av tøffe spesialeffekter og fantasirik filming. Det mangler dessverre her. Det mangler riktignok ikke på spesialeffekter, som er dyktig utført. Alt det tekniske i filmen er av topp kvalitet.
Men alt er sett før og lite imponerer skikkelig. Bare en eneste scene fikk meg til å tenke ”wow”; når Ghost Rider kjører utfor toppen på en skyskraper i slow motion. Scenen er med i traileren, så har du sett den, har du sett det kuleste i filmen.
Mark Steven Johnsons forrige film, Daredevil, var også basert på en tegneserie. Kanskje burde han komme seg inn i den virkelig verden nå.
For om tegneserier skal bli suksessfulle filmer, bør de ha et snev av realisme i seg. Figurene i ”Ghost Rider” blir for todimensjonale til at vi gidder bry oss om dem.
Da fungerer ikke filmen som ren underholdning, heller.
