Det mest rørende med den svenske filmen ”Inga tårar” er kjennskapen til at den bygger på regissør Håkan Bjerkings egen barndom.
Jeg tviler ikke på at han har fått utløp for vonde minner ved å lage film av det. Dessverre er det en ujevn film som ikke vekker de store følelsesmessige reaksjonene hos meg.
Den store familiekrøniken blir dessverre for springende og usammenhengende, og verst av alt – kjedelig.
Fotografen Magnus vil lage fotocollage med hele familien i anledning morens 75-års dag, gjør research, og finner et bilde med en ukjent kvinne.
Han merker at resten av familien skjuler noe for ham og begynner å lete etter dama på bildet. Det blir starten på en reise i fortiden som åpner gamle sår, og lager noen nye.
Filmen er litt norsk. Ane Dahl Torp er med som kona til Magnus, men bare så vidt det er. Hun må levere litt flaue replikker av typen ”du ser oss ikke”, før hun rømmer tilbake til Norge.
Tilbake står vi med Per Graffman i en hovedrolle som jeg ikke får helt taket på. Graffman skaper en sympatisk figur, men Magnus havner åpenbart i en slags midtlivskrise.
Jeg forstår aldri riktig hvorfor den trigges. Mikael Persbrandt spiller Magnus sin pappa i tilbakeblikk. Han passer i hvert fall perfekt som sjarmerende psykopat.
”Inga tårar” har en hemmelighet. Hvorfor det skal være så hemmelig er ikke godt å forstå. Men det er bare å se en sesong av ”Tore på sporet”, så skjønner man hvor mye som forties i familiene.
I denne filmen bringes familiekonfliktene opp i dagen på fryktelig saktmodig vis, og jeg kjente at kjedsomheten grep meg.
Når rulleteksten kom følte jeg ingenting for verken historien eller menneskene, og jeg føler meg litt ille til mote av det. For jeg skjønner at dette ligger Håkan Bjerkings hjerte så nært.