Death Proof er Quentin Tarantinos forsøk på å lage en dårlig film, en hyllest til B-filmene han vokste opp med på 70-tallet. Men han får det ikke helt til. Filmen har nemlig blitt for bra!
Death Proof er høy på gamle filmer av diskutabel kvalitet, blandet med regissørens nerdedialog og fetisj for slemme damer. Det har blitt en kul blanding av morsom musikk, brutal bilisme og syndig snikksnakk!
Imponerende biljakt
Kurt Russell spiller Stuntman Mike som cruiser rundt i sin spesialbygde stuntbil og imponerer damer. Det de ikke vet er at Stuntman Mike bruker bilen som mordvåpen. Og mer er ikke nødvendig å si om historien.
Tarantino lar filmens første halvdel stort sett være dialogdreven. Han har nok sittet oppe til sent om natten for å konstruere kule, intrikate setninger til rollefigurene sine.
Det er umulig å ikke like dette! Jeg syntes filmen var en ordentlig morsom opplevelse, men jeg kommer til å glemme den fort.
Derfor blir det mye prat. Men det er morsom prat, for vi vet at det er nerde-Quentins prat.
Filmens siste del er en imponerende biljakt med flere utrolige stunts med ekte biler og ingen datagrafikk.
Digitalt aldret
Death Proof er laget som billig exploitation fra tidlig 1970-tall. Filmen er digitalt aldret, slik at den fremstår grovkornet, skitten og stripete. Her og der hopper filmen litt, akkurat som om noen filmruter er klippet vekk etter langvarig slitasje. En morsom illusjon!
Det kjenner jeg godt igjen fra utallige filmer på bygdekino, men i Death Proof oppstår hopp mellom to forskjellige tagninger av samme scene, noe som skurrer. Og plutselig går filmen i svart/hvitt i noen minutter, noe som kunne forklares med at filmprodusenten ikke hadde råd til fargefilm akkurat da.
Problemet her er at overgangen mellom farger og svart/hvitt skjer midt i tagninger, et logisk brudd jeg ikke helt forstår. Men til tross for dette fungerer illusjonen!
Også lydbildet er mixet slik at det høres gammelt og slitent ut, noe som passer Tarantinos sedvanlige kule soundtrack.
Elsker biler
Denne filmen elsker sine biler! Selv når de er ugjenkjennelige vrak, blir de filmet med kjærlighet og omtanke. Death Proof elsker også sine damer, som er av den tøffe, frittalende og hardtslående typen.
Selvsagt finnes det ikke slike damer som du ser i denne filmen. Dette er nerders våte drøm, slik de skulle ønske at alle damer var. Tarantino har laget en fantasi som aldri vil gå i oppfyllelse, bare på film.
Det er umulig å ikke like dette! Jeg syntes filmen var en ordentlig morsom opplevelse, men jeg kommer til å glemme den fort. Og nå synes jeg at Tarantino har moret seg nok med B-film for en stund og kan konse på å lage skikkelig bra A-film igjen!
Grindhouse
Death Proof er halvparten av prosjektet Grindhouse; to filmer sydd sammen til en helaftens forestilling med høy pulpfaktor. Men Grindhouse er blitt delt i to utenfor USA.
Derfor får vi først se Death Proof, før Planet Terror av Robert Rodriguez kommer senere i sommer.
