Shekar Khapur har nok en gang regissert et storslagent, royalt drama og Cate Blanchett skinner fremdeles som Englands dronning. Likevel skuffer filmen litt. Den utspilles omtrent som i en såpeserie, bare med flinkere skuespillere og flottere kulisser.
Og historien føles mye større enn de knappe to timene den varer. Filmen føles som en travel kortversjon. Men god underholdning? Joda!
Melodrama på kammerset
Dronning Elizabeth I (Blanchett) trues av Spania, som er Europas stormakt på slutten av 1500-tallet. Det settes i gang et komplott for å myrde dronningen, og innsette den skotske dronningen Maria Stuart i hennes sted.
Samtidig blir det melodrama på kammerset når Elizabeth blir betatt av Sir Walter Raleigh (Clive Owen). Det blir nemlig også dronningens personlige assistent, Bess Throckmorton. Det går mot sterk uro, både på indre og ytre front.
Mye patos
Skuespillerne gjør en hederlig innsats, og verken Blanchett, Owen eller Geoffrey Rush (som Sir Francis Walsingham) gjør skam på seg. Det er de for flinke til. Men de blir tvunget i blant til å fremføre dialog med skrekkelig mye patos og melodrama.
Unntaket er Samantha Morton, som spiller Maria Stuart. Hun gjør en lysende innsats hver gang hun er på lerretet. Men hun er tildelt så altfor lite tid. Jeg skulle ønske det var mer plass til henne.
Og spanjolene skildres som rene djeveler. Det er alltid gøy med saftige slemminger på film, men i denne filmen synes jeg det hadde passet med større nyanser.
Passe majestetisk
Litt av problemet jeg har med denne filmen, er at jeg nettopp har sett den britiske miniserien ”Elizabeth I” med Helen Mirren i hovedrollen. Den forteller mer eller mindre den samme historien. Forskjellen er at miniserien har mye bedre handling, mens filmen ser bedre ut.
For å skryte litt av filmen, kan jeg si at det ser akkurat passe majestetisk ut i både slottsscener og i ramsalte sjøslag. Men kanskje forsøker ”Elizabeth: The Golden Age” å fortelle for mye i løpet av en time og 54 minutter? Jeg venter spent på om det kommer en director’s cut på DVD!
