På slutten av 70-tallet kom filmen «Alien». I kjølvannet av den kom en rekke oppfølgere. Så kom «Predator», som var en oppfølgervariant av «Alien». Deretter «Alien vs. Predator» og nå oppfølgeren av den igjen; «Aliens vs. Predator: Requiem».
Menneskefostre på menyen
Det heter seg at en suksess ikke kan gjentas for ofte, men det kan den! «Aliens vs. Predator: Requiem» blir dessverre kun en oppvisning i gamle kunster. Med dårligere plot og kjedeligere karakterer enn vi har sett i tidligere Alien-filmer.
Den eneste grunnen til å se filmen er hvis blod og gørr er din største lidenskap. For denne gangen står blant annet menneskefostre på romvesenmenyen.
Vi befinner oss utenfor en liten by i Colorado i USA. Et predator-romskip styrter i skogen og de grusomme skapningene alien-facehuggers kryper ut, etterfulgt av en enda grusommere alien/predator-hybrid.
Snart kommer også enda en predator fra det ytre rom for å ta opp kampen mot aliens og mennesker. En etter en blir innbyggerne i byen mål for monstrene, inkludert den lokale sheriffen (John Ortiz), en kvinnelig soldat hjemme fra Irak (Reiko Ailezworth) og en gjeng tenåringer.
Tafatte karakterer
Det er langt fra de best betalte skuespillerne regissørbrødrene Colin og Greg Strause har fått tak i. Denne filmen blir neppe gjennombruddet for noen av dem heller.
Karakterenes tafatthet gir filmen dårlig framdrift. Etter en time har menneskene ennå ikke forsøkt seg på et eneste motangrep, de blir bare slakta ned uten motstand.
Alien/Predator-hybriden og Predatorens kamper blir derimot viet mye tid. Problemet er at de er så like. Når de fleste av kampene foregår i mørket i tillegg framstår de mer som forvirrende enn skremmende. Vi heier jo ikke på noen av dem heller. Og hvor spennende er det med kamper hvor du håper begge taper?
Filmer innen science-fiction-sjangeren kan være severdige på tross av dårlig plot og skuespillerprestasjoner, hvis effektene imponerer. Dessverre gjør de ikke det i denne filmen. Grafikken som skal illustrere synsvinkelen til predatoren ser ut som den er hentet fra et tidlig 90-talls dataspill. Klossete predatorbevegelser er også med på å bryte fiksjonen.
Se 1979-versjonen i stedet!
Jeg ble faktisk sittende å tenke over hvor vanskelig det må være å bevege seg inni en Predatordrakt, og det tror jeg neppe var filmskapernes intensjon.
De beste effektene har du når de såkalte facehuggerne suger seg fast til mennesker og inntar kroppen deres. Men denne effekten ser ikke ut til å ha bli videreutviklet etter at den første Alien-filmen kom for snart 30 år siden.
Hvis du har sansen for det groteske kan «Aliens vs. Predator: Requiem» gi deg noen gode opplevelser ved synet av armer som blir etset bort, aliens som suger seg fast til et fjes for så å sprenge seg gjennom brystkassa, eller aliens som spiser seg store og sterke i en gravid kvinnes mage.
Men har du sansen for sånt vil jeg heller anbefale deg å se «Alien» fra 1979 igjen, da får du en god filmopplevelse med på kjøpet.
