Men ett sted på veien trykkes det på litt for mange knapper, slik at filmen står i fare for å gli over i sentimentalt såpeland. En sober og forsiktig avrunding sørger likevel for at ”Drageløperen” holder seg i lufta.
Begår et svik
Filmen, basert på Khaled Hosseinis roman, starter i Kabul på slutten av 1970-tallet. Rikmannssønnen Amir begår et svik mot bestekompisen Hassan, som er tjenersønn.
Så invaderer russerne, og Amir rømmer med faren Baba til USA. Mange år senere forsøker den voksne Amir å gjøre opp for seg.
Slående kontrast
Innledningen er veldig god. Kameratforholdet mellom Amir og Hassan forklares godt, og sviket er vondt og vanskelig. Spesielt sterkt er det å se hvordan Hassan forsvarer kameraten sin, selv etter at sviket er begått.
Filmen tegner også et levende bilde av Kabul som en by med et yrende folkeliv. Der får vi også oppleve flott drageflyging fra luftperspektiv. Kontrasten er slående når vi ser de folketomme og krigsherjede gatene senere i filmen.
Godt skuespill
Men så virker det som om filmen får dårlig tid til å rekke over alt. Det gjøres flere brutale hopp i tid, og noen store temaer kokes ned til noen få linjer med dialog. Dessuten er det noen utviklinger i historien som rett og slett virker som litt usannsynlige tilfeldigheter.
Det som likevel binder alt sammen, er det varme forholdet mellom Amir og hans far. Det er noen scener her som virkelig treffer blink. Baba spilles veldig godt av Homayoun Ershadi, som ligner en persisk Jeremy Irons.
Universell problematikk
”Drageløperen” er god underholdning for sjela. Selv om historien er satt i uvante omgivelser, er dens problematikk universell. Jeg skulle bare ønske at Marc Forster hadde tonet ned sentimentaliteten.
Kanskje burde han brukt Bahman Ghobadis filmer fra Kurdistan som inspirasjon, for da kunne ”Drageløperen” virkelig vært emosjonelt utfordrende.