«A Good Year” er laget av min favorittregissør, Ridley Scott. Han er mesteren bak store filmer som ”Alien”, ”Blade Runner”, ”Gladiatoren”, ”Black Hawk Down” og ”Kingdom of heaven”. Men innimellom storprosjektene kan han finne på å lage små, søte filmer for å kose seg litt.
”A Good Year” er nettopp en slik en. En vakker sommerdrøm av en film om det gode liv. Russell Crowe spiller den ene hovedrollen. Provence spiller den andre.
Arver vingård
Max Skinner (Crowe) er en skruppelløs børsmegler i London som må til Frankrike fordi han har arvet onkelens lille vingård i Provence. Max vil helst selge så snart som mulig for kjapp profitt, og begynner å restaurere eiendommen. Underveis kommer minnene om barndomssomrene på vingården tilbake.
Han forelsker seg i en lokal servitrise (Marion Cotillard), og det kommer ei jente på døra som påstår å være onkelens ukjente datter fra Amerika.
Lun situasjonskomikk
Er du motstander av store overraskelser, vil du elske ”A Good Year”. Det ligger nemlig ikke en eneste overraskelse på lur gjennom hele filmen. Forutsigbarheten er til å ta og føle på, og alt vil skje omtrent som du gjetter. Vanligvis ville jeg likt en film mindre av den grunn.
Men denne filmen lunter av gårde i et lettbeint tempo med lun situasjonskomikk, sympatiske rollefigurer og avsindig vakre scope-bilder av Provence. Jeg klarte rett og slett ikke å mislike det jeg så!
Friskt tempo
Skulle jeg lete med lys og lykter etter noe som faktisk overrasket meg litt, er det filmens tempo. Jeg hadde forventet en film med lange tagninger, dvelende bilder og sart musikk. Men det ville Ridley Scott åpenbart ikke ha noe av. Derfor suser filmen i et friskt tempo, spesielt i åpningssekvensene fra Londons børsmiljø.Der er klippingen nærmest frenetisk, for å visualisere pengejaget. Men så sakner ikke farten nevneverdig når Max kommer til Provence, og kanskje er det like greit. Du rekker aldri bli grepet av kjedsomhet!
Hyggelig atmosfære
”A Good Year” er Ridley Scotts versjon av hvileskjær. I filmens ekstramateriale forteller han at han hater å ha ferie og at han har et eget vinhus i Provence. Så her har han fått filme i sitt eget nærmiljø. Det har blitt en ukomplisert film som mangler dramatisk slagkraft, men har en hyggelig atmosfære som gjør den verdt å se.
Et tips til slutt: se den med en flaske god vin!
