Men ikke misforstå og tro at filmen er kjedelig, for det er den definitivt ikke. Laura Linney og Philip Seymour Hoffman storspiller, og gir generøst av figurene sine, bare vi har litt tålmodighet.
Opprivende og forløsende
Wendy og Jon Savage er søsken uten kontakt. Men når faren Lenny blir syk, må de sammen avgjøre hva som skal skje med ham. Skal han bo hos en av dem, eller sendes på gamlehjem?
Det blir en opprivende og forløsende prosess, der gamle feider og spenninger siver frem. Samtidig kan kanskje gamle sår leges, og nye erkjennelser vinnes.
Troverdig med slagkraft
De fleste vil møte denne utfordringen en eller annen gang i livet. Som en cheesy reklame i filmen sier: Hva gjør du når den som har tatt vare på deg, ikke lenger kan ta vare på seg selv?
Filmen forteller dette uten å ty til manipulerende regigrep, ingen triste strykere eller unødig hulking. Dette får historien til å virke ytterst troverdig, og har dermed større slagkraft.
Evig konkurranse mellom søsken
Både Laura Linney og Philip Seymour Hoffman gjør altså flotte roller. Linney ble Oscar-nominert for sin, mens det overrasker meg at Hoffman ble nominert for birollen i ”Charlie Wilson’s War” i stedet. Han spiller nemlig en mye bedre rolle i ”Innen familien”.
Men det er egentlig ikke så viktig. Det viktige er at de er høyst troverdige som søsken, fullt klare over hverandres styrker og svakheter, og med et evig konkurranseinstinkt seg i mellom, selv etter mange år uten særlig kontakt.
Noen billige løsninger
”Innen familien” blir aldri en publikumssuksess, men ser du den, vil du sitte rikere tilbake. Den tyr kanskje til et par billige løsninger mot slutten, men jeg godtar det. Figurene fortjener utsiktene de har når rulleteksten starter.
Regissør Tamara Jenkins har bare laget to spillefilmer på 9 år. Jeg håper ”Innen familien” vil gi henne utsikter til å lage film litt oftere!
