Regissør Gus Van Sant har omtrent gjort det som sitt varemerke å lage film om unge rotløse gutter. Eller ”i drift”, som det også kalles.
Det må han gjerne fortsette med, for ”Paranoid Park” viser at han fremdeles er veldig flink til å skildre unge mennesker i den håpløse overgangsfasen mellom barn og voksen. Denne filmen har en vond historie, og en ung gutt i en umulig situasjon i fokus.
Mord ved skatebane
Alex (Gabe Nevins) er 16, og bor i et hjem i oppløsning. Samtidig er det noe på gang på skolen, der politiet spør alle skatere i samband med et antatt mord i nærheten av en skatebane.
Det begynner å demre for oss at Alex kanskje vet noe om dette som han ikke vil fortelle.
Omstokket kronologi
Alex forteller historien selv, men fragmentert, som han beklager med at han er litt dårlig til å skrive. Det er ikke akkurat nytt å fortelle en historie med omstokket kronologi, men Van Sant bruker dette grepet effektivt.
Den manglende kronologien gjør historien uforutsigbar, og mer interessant. Den gir oss ledetråder til den endelige forklaringen, som ikke er så vanskelig å gjette.
Hjerteskjærende alene
Gabe Nevins er et funn i hovedrollen. Hans engleansikt viser at han fremdeles er et barn, men et barn som er i ferd med å innse noen harde realiterer. Foreldrene er i ferd med å skille seg, og er så godt som fraværende.
Van Sant viser dette ved å stort sett filme dem på avstand eller ute av fokus. Alex er så godt som alene med sine hemmeligheter og skjulte sår, og det er hjerteskjærende å være vitne til.
Uten voksen støtte
Jeg har litt problemer med å takle slutten. Uten å røpe noe, kan jeg si at jeg savner en slags konklusjon. Noe som forteller at Alex skjønner sin egen situasjon. Et tegn på at ting vil ordne seg og at han kan bli et voksent menneske.
Men ”Paranoid Park” gir et sørgelig bilde på et ungt menneske uten voksen støtte, og Alex gjør det han må for å overleve mentalt.
