”Porco Rosso” fra 1992 var regissør Hayao Miyazakis fjerde tegnefilm. Nå får vi se den på kino, takket være Oro Film. ”Porco Rosso” er preget av eventyrlig oppfinnsomhet, fargerike figurer og drømmende sekvenser.
Dessverre plages den også av store mangler på manusfronten. Historien spriker og virker uferdig. Men filmens kvaliteter er lett å se og sette pris på.
Må gjenvinne tapt ære
Historien utspiller seg et sted i Adriaterhavet i mellomkrigstiden. ”Porco Rosso” er kallenavnet til Marco, en pilot forhekset med en grisekropp, som er jaget av både myndighetene og luftpiratene som herjer området.
Han blir utfordret og skutt ned av en amerikansk pilot, som er forelsket i flotte Gina, men hun har et hjerte for Porco. Den unge jenta Fio hjelper Porco med å reparere flyet for å forsøke å gjenvinne sin tapte ære.
Nostalgisk pensel
Det beste med filmen er universet Miyazaki og hans stab har fantasert frem for oss. Den tidlige epoken med fryktløse piloter i dobbelt-dekkere med åpen cockpit romantiseres ettertrykkelig, og maler høytflyvende spenning med en nostalgisk pensel.
Også figurene kan se ut som hyllester til tegnefilmer fra tidlig i forrige århundre. De mangler kanskje de små detaljene, men hovedtrekkene er ikke til å ta feil av! Figurene er dessuten fint dubbet til norsk.
Virker uferdig
Filmen har noen plotelementer som jeg stusser over. Blant annet får vi aldri en forklaring på hvorfor Marco ble forhekset til en gris. Det går kanskje an å resonnere seg frem til det, men det forblir uforklart.
Og slutten, som jeg ikke skal røpe, virker uferdig, som om Miyazaki gikk tom for tid, eller ikke gadd mer. Jeg føler at en del blir hengende i løse lufta.
Et univers å elske
Miyazakis senere filmer, som ”Chihiro og heksene” og ”Det levende slottet” er bedre. Men ”Porco Rosso” har likevel et univers å elske, figurer å like og en historie å bli betatt av.
