Røyken ligger tykt over ”Den siste revejakta”, men det er fremdeles mulig å se at det ligger en interessant historie bak. Ulrik Imtiaz Rolfsen har filmatisert Ingvar Ambjørnsens roman med kløktig bruk av 70-tallets ypperste veggtapeter, slengbukser og musikk, men selve historien er tidløs.
Det handler om et vennskap som settes på prøve når dopet hoper seg opp, og utfordringene vokser over hodene deres.
Store penger
Året er 1979 og Karl (Kristoffer Joner) og Robert (Nicolai Cleve Broch) låner 800 000 kroner for å finansiere et stort parti hasj. Men de har kort tid på seg til å betale tilbake til den lyssky lånehaien Glenn (Kåre Conradi), så partiet må selges raskt.
Det skal ikke bli så enkelt som de tror, spesielt ikke når de vikles inn i langt mer alvorlige saker, med skumle bakmenn på lur.
Digger hasj
Bare så det er sagt med en gang: Ambjørnsens roman – og filmatiseringen av den – digger hasj og ser på det som tryggere enn alkohol.
Akkurat den debatten skal jeg ikke ta, men filmen viser også at så lenge hasj er kriminalisert, vil det alltid finnes de som er villige til å risikere mye for å få det innført. De samme personene kan også vise seg å innføre langt verre ting. Og det filmen ikke sier, er at det er like farlig å misbruke hasj som å misbruke alkohol.
Gode filmkamerater
Joner og Broch er et meget godt filmpar, som er forskjellige, men utfyller hverandre på lerretet. Joners lett nevrotiske filmpersona passer til Brochs mer rolige og beherskede figur.
Og vi kjøper greit at dette er to kompiser som har vært igjennom mye moro på 70-tallet, men ser nå at ti-året, og deres drømmer, er i ferd med å ende. ”Den siste revejakta” feirer på en måte enden av en æra, der uskylden ble ødelagt av det kommende 80-tallet.
70-tallet i bakgrunnen
Filmens portrett av Oslo anno 1979 vil få mange til å mimre, men samtidig er ikke 70-talls-effektene spesielt fremtredende eller prangende.
De er klokelig holdt i bakgrunnen, selv om enkeltes klesstil og hårfrisyre vil vekke en del latter, spesielt Gard Eidsvold i rollen som en slags guru på en gård utenfor Oslo. Filmen greier å gjenskape den stemningen som ti-året hadde, blant annet gjennom Gaute Gunnaris dyktige foto.
Høstens kuleste revejakt
”Den siste revejakta” er god underholdning, og kommer til å gå hjem hos de fleste.
Det er vanskelig å mene noe negativt om den, rett og slett fordi det ikke er noe negativt å mene, bortsett fra at hovedpersonene kanskje slipper litt lett unna enkelte ting i historien. Større konsekvenser kunne nok vært på sin plass.
Men Joner og Broch er grunn god nok til å se filmen, og gjør dette til høstens definitivt kuleste revejakt!
