Da Team Klemetsen reiste verden rundt for å pushe fram sitt boksetalent Ole ”Lukkeøye” på 90-tallet, var jeg av den oppfatning at far og trener John var like karrieretørst på sin sønns vegne som faren til Michael Jackson.
Samtidig ble Ole stadig dummere som følge av alt for mange slag mot skallen. Heldigvis stemmer regissør Håvard Bustnes presseutsagn om at de som mislikte Klemetsen-familien mest i utgangspunktet, er de som liker dokumentarfilmen best.
Verdig Amanda
Boksingen blir brukt som en ramme i en historie om en åpen familie og et spesielt tett bånd mellom far og sønn. Nåtiden er fletta sammen med fortiden på en engasjerende måte og resultatet er en film vel verdig sin Amandastatuett. Blod & Ære har blitt mye mer enn en film om Ole Klemetsens boksekarriere. Her møter vi mamma Wenche, pappa ”Big John” og bror ”Lille John” som har satsa alt på familiesirkusets attraksjon, nemlig Ole. Familien satt på mellom 6- og 700 timer med video og smalfilm som dokumenterer hele livet deres. Disse bildene er fletta sammen med filmskaperens møte med familien i dag. Reiser til boksearenaer har blitt erstattet med trubadurreiser til diverse samfunnshus og festlokaler. I sentrum for handlinga står faren ”Big John”.
Arkivmateriale i gull
Historien flyter godt ved at tilsynelatende naturlige samtaler mellom familiemedlemmer peker tilbake på en situasjon, en boksekamp eller et intervju fra fortida. Og det skal være sagt at arkivmaterialet her er gull! Du får blant annet se Ole og ”Lille John” i bokseringen fra de var bleiebarn og en ellers høflig mor Klemetsen slenge dritt til sønnens boksemotstander. Filmen gir inntrykk av at familien Klemetsen forteller historien selv, på sine premisser. Det forsterkes også av at ”Big John” har filmens fortellerstemme. Familien er overraskende åpne i sine uttalelser og vi får et ærlig innblikk, særlig i faren Johns tanker og refleksjoner.
Fascinerende og ærlig
Noen spørsmål savner jeg dog svar på. Som hvordan det var å være søsken i skyggen av talentet Ole? Hvorfor blir ikke Oles søster nevnt en eneste gang i filmen? Og hvordan har Ole det på hjemmebane, har han for eksempel fått seg egen familie? De ubesvarte spørsmålene blir likevel bagateller i den store sammenhengen, for Blod & Ære framstår som en fascinerende og ærlig dokumentarfilm. Og jeg må si meg enig med dama jeg overhørte på vei ut av kinosalen som sa: ”Æ har jo sett´n Ole på tv og da virka´n litt dum og sånn, og faren virka som en tyrann, men no har æ skifta mening, for dæm e jo nydli!”
