Det er altså dyktige folk i nøkkelfunksjoner her. Så hvorfor kjeder jeg meg? Hvorfor ligger gjespen på lur litt for ofte? Det er kanskje fordi handlingen er uhåndgripelig og lite engasjerende. Og det er synd, for det ligger en bedre film der inne et sted.
Store psykiske vansker
Aina (Ingrid Bolsø Berdal) leker med selvmordstanker og havner på Varden, et hjem for mennesker med store psykiske vansker. Hun synes ikke at hun behøver å være der, men blir overtalt til å bli.
Oppholdet preges av interne konflikter mellom både pasienter og leger, problemer i romantikken og kampen for å få Aina til å erkjenne at hun faktisk trenger hjelp.
I overkant lettvint
Filmen har et interessant anslag, og vi aner konturene av en interessant historie. Men utover i filmen handler den om så mye, at jeg føler den mister fokus. Den har mange rollefigurer som vi blir bedt om å bry oss om, men filmen svikter oss når enkelte figurer forsvinner ut av bildet uten etterspill.
Måten filmen avrundes på virker også i overkant lettvint, som om regissøren hadde behov for å gi oss noe pent og pyntelig etter et dramatisk klimaks.
Ingrid BB overbeviser
”De gales hus” har i det minste noen sterke prestasjoner foran kamera. Ingrid Bolsø Berdal overbeviser som Aina, en kvinne som kjemper for å gjenvinne fotfestet. Hun bærer filmen godt med en intens autoritet. Det føles aldri klamt når Aina får sine utbrudd.
De øvrige skuespillerne fyller sine roller godt, selv noen av dem er litt i overkant karikerte. Det er nesten for godt til å være sant å ha en gjeng pasienter med hver sin helt forskjellige og klart definerte psykiske lidelse.
Mistet grepet
Filmen er godt spilt, fint lydlagt og flott filmet av veteranen Harald Gunnar Paalgard, en kunstner med kamera. Det tekniske og produksjonsmessige er altså omtrent så bra det kan bli. Men jeg slet med å opparbeide meg et engasjement.
Kanskje burde historien fokusert på litt færre figurer. Kanskje burde historien vært sterkere på galgenhumor. Vi trenger noe å le av midt i all tristessen. Jeg gjør det, i alle fall. ”De gales hus” mistet grepet på meg lenge før det var over, og jeg skulle ønsker den grep meg mer.
