Det er en ujevn dokumentar, blant annet med litt surrete dramaturgi, men den har også flere interessante arkivklipp, kommentarer og historier. Svensktopp-fansen bør få med seg denne!
Hyggelige musikere, koselige fans
Regissør Joakim Jalin bruker seg selv som utgangspunkt. Faren spilte i danseband, og han ble selv dratt inn i det etter et mislykket forsøk på en rockekarriere.
Samtidig fokuseres det på noen av de mest populære dansebandene fra perioden, spesielt Flamingokvintetten, som fremdeles holder koken. Vi får også møte to av deres mest svorne fans, som filmer nesten hver eneste konsert. Det blir et artig møte med hyggelige musikere og koselige fans.
Sjangeren lever videre
Vi får en god innføring i hvordan danseband-sjangeren oppsto og vokste frem. Men jeg kunne nok ønsket meg mer kvalifisert synsing fra mer kjente musikernavn. Vikingarna, Christer Sjøgren og Sven Ingvars er ikke med i filmen.
Jeg stusser også over filmens bastante utsagn om at dansebandsjangeren døde på 70-tallet. Det gjorde den da definitivt ikke? Sant nok forsvant mange av bandene, men sjangeren lever i beste velgående, med et solid tilskudd av nye krefter.
Filmen er samtidig Joakim Jalins egen historie, men midtveis forlater han den, noe som virker dårlig planlagt, eller halvveis utført.
Morsomt på en snodig måte
Det finnes ikke så mye arkivmateriale fra den første tiden med danseband, men Jalin har laget flere morsomme animasjonssekvenser ved hjelp av gamle bilder av svensktoppartister i mer eller mindre gyselige kostymer. Det er godt å høre en tekstforfatter innrømme at klesstilen inntok helt absurde former!
Ellers er det morsomt på en litt snodig måte å møte ekteparet som følger Flamingokvintetten på alle konserter. I begynnelsen ler vi kanskje av dem, etter hvert med dem. Dokumentaren understreker hvordan musikken fremdeles er viktig for en gruppe danseglade mennesker som er opptatt av de nære ting.
Og det er nok disse som vil ha størst utbytte av ”Får jag lov – till den sista dansen?”. Andre kan nok vente til den kommer på TV.
