Røde Armé Fraksjonen, også kjent som Baader Meinhof-gruppen, spredde frykt og terror i Europa på 1970-tallet. Nå kommer filmen om dem, og den forteller den sjokkerende historien om venstreekstremisters voldelige kamp mot det etablerte samfunnet. ”Baader Meinhof” er velspilt, godt fortalt og har en rå nerve som holder interessen oppe hele veien. Jeg savner å bli bedre kjent med noen av figurene, men dette er uansett en svært solid film som forteller et brutalt stykke historie!
Filmen begynner med et studentopprør i 1967, der journalisten Ulrike Meinhof (Martina Gedeck) blir sjokkert over politiets brutalitet. Hun oppsøker venstreradikale miljøer, der hun blant andre møter det intense kjæresteparet Andreas Baader (Moritz Bleibtreu) og Gudrun Ensslin (Johanna Wokalek). Etter hvert blir alle tre sentrale i stiftelsen av Røde Armé Fraksjonen, og vi følger deres væpnede kamp mot det bestående politiske systemet. Det starter med en brannstiftelse, men eskalerer raskt til langt verre ting.
Rabiat galskap
Det er skremmende å se hvor rabiate disse venstreekstremistene fremstår, i alle fall på film. Det er litt vanskelig å skjønne hva det egentlig er som driver dem. Man kan lett få sympati for hva de kjemper mot, men metodene er selvsagt hinsides galskap. Dette skildres utilslørt i noen svært voldelige sekvenser, som virker sterkere, fordi vi vet at dette faktisk har skjedd. Enkelte mener filmen glorifiserer terroristene, men jeg opplever dem som kalde, ubarmhjertige og lite sympatiske.
Sterk filmopplevelse
Dette er enda en storfilm fra produsent og manusforfatter Bernd Eichinger, mannen bak filmer som ”Christiane F”, ”I rosens navn” og ”Der Untergang”, Her har han for femte gang alliert seg med regissør Uli Edel, og de gir oss en sterk filmopplevelse, med dyktige skuespillere, en grå og trist tidskoloritt, og med en medrivende handling der vi nesten blir litt satt ut av det figurene driver med.
Mye historie
Det er mange navn å forholde seg til, men manuset, basert på en bok fra 1985, er ryddig nok til at det ikke blir forvirrende, bare man er litt konsentrert. Jeg savner kanskje å få forklart figurenes bakgrunner og synspunkter sterkere. Det er mye historie som skal fortelles her. Filmen er allerede to og en halv time lang, men kunne garantert vært enda lenger. ”Baader Meinhof” står som et trist dokument over venstresidens styggeste ansikt, og viser at det er ikke bare høyreekstreme som kan miste vett og forstand.
