Jeg tror jeg kjenner Rino Hanssen. Jeg kjenner i alle fall noen som ligner. Filmen ”Fatso” har flere herlige figurer, som til tross for enkelte sterkt karikerte trekk, treffer blink i å formidle menneskelige tanker om lengsel, kjærlighet og tilhørighet. Regissør Arild Fröhlich lykkes i å balansere mellom absurd humor på den ene siden, og ekte hjertevarme på den andre. Dette gjør filmen til en høyst gledelig opplevelse. Jeg satt med et glis nesten hele tiden, bare avbrutt av noen store latterkuler. ”Fatso” er feit som faen!
Store doser runking
30 år gamle Rino Hanssen (Nils Jørgen Kaalstad) bor alene. Dagene brukes til øl, pizza, porno og store doser runking. Livet hans blir snudd på hodet når en ekstra leieboer flytter inn. 20 år gamle Malin (Josefin Ljungman) er ei frigjort jente med stor appetitt på sex, gutter og alkohol. Dessuten har hun mange pene venninner, blant andre Synnøve (Jenny Skavlan). Kan den nye tilværelsen gjøre Rino kul? Og, ikke minst, får han endelig pult?
Manusproblemer
Å lage ”Fatso” har ikke vært enkelt. Det første forsøket, der Anders Baasmo Christiansen skulle spille hovedrollen, gikk i dass på grunn av manusproblemer. Men Arild Fröhlich og Lars Gudmestad knekte Fatso-koden, og skrev et friskt manus basert på Lars Ramslies roman, som verken er redd for å gå for langt på humor-fronten, eller for tett inntil figurene sine. Filmen bruker burleske animasjoner for å formidle Rinos alter-ego, Kaptein Kuk, og er omtenksom når situasjonene får Rino til å sprekke, og vi får se hvor fortvilet sårbar han er.
Liten redd gutt
Nils Jørgen Kaalstad eier Rino Hanssen! Her har han skapt en uforglemmelig figur, som kanskje gir publikum avsmak i innledningen, men som etter hvert gjør at vi utvikler et beskyttelsesinstinkt. Vi vil hoppe gjennom filmruta og ta vare på Rino, for han er egentlig en liten gutt som er redd for verden. Jeg må også nevne den tvilsomme kompisen Fillip, glitrende spilt av Kyrre Hellum. Han er nok en uforglemmelig figur, som ligner en krysning av Øystein Sunde og Trygve Thue på 70-tallet. Han står for noen av filmens kanskje morsomste øyeblikk, men samtidig noen av de tristeste.
Går for langt
Arild Fröhlich har vokst ytterligere som filmskaper etter ”Pitbull-Terje”, og fremstår som en av de mer spennende regissørene vi har akkurat nå. ”Fatso” har kanskje litt for grov humor for noen, men jeg elsker den. Filmen går for langt, og takk for det! Dessuten er det i bunn og grunn en skikkelig feelgood-film for alle som noen gang har følt seg ensom, fremmed og utilstrekkelig, følelser jeg vil tro de fleste har kjent på. Det er derfor du kommer til å elske Rino – tilslutt!
