Dette har blitt en tøff og tett thriller, som skremmer effektivt med velkjente triks og velprøvde filmatiske fortellerteknikker. Den er absolutt på høyde med eneren, og er et verdig tilskudd til den voksende sjangeren norsk grøss!
Marerittet ikke over
Historien starter der eneren sluttet. Jannicke (Ingrid Bolsø Berdal) kommer seg ned fra fjellet der vennene ble drept, og blir lagt inn på Otta sjukehus, svært medtatt og nedkjølt. Politiet sjekker historien hennes, og finner fem lik i bresprekken, inkludert gjerningsmannen.
Men om punktum ble satt der, ville filmen blitt rimelig kjedelig. Marerittet er selvfølgelig ikke over. Snart er Jannicke, medpasienter og ansatte fritt vilt i sjukehusets mørke korridorer.
Ypperlig actionheltinne
Akkurat som i den første filmen, er Ingrid Bolsø Berdal en ypperlig actionheltinne. Det ser aldri teit ut når hun bruker pistol, ishakke eller hagle. Jannicke er tydelig merket av det hun har vært igjennom. Vi ser frykten lyse i ansiktet hennes, samtidig som den er drivkraften når hun kjemper i mot ondskapen hun står overfor.
Bolsø Berdal har fått selskap av et fint galleri folk å spille mot i denne oppfølgeren, blant andre Marthe Snorresdotter Rovik, Fritjof Såheim, Kim Wifladt og Johanna Mørch. Noen av dem rekker vi til og med å bry oss om!
Mere blod! Mere blod!
Sjukehuset viser seg å være en velfungerende setting, med mørke korridorer, dunkle trapper og en skummel kjeller, inkludert et likrom. Drapsscenene er litt blodigere enn i eneren, men jeg synes strikken kunne tøyes lenger. Vi tåler det!
Bruken av bø-triks, derimot, overdrives litt. Det føles for eksempel litt ”ulv, ulv” når folk stadig vekk skremmes av andre folk som kommer besynderlig lydløst inn i samme rom, men filmen viser i alle fall et snev av selvironi når en av figurene sier ”kan ikke folk slutte med det der”.
Godt grøss med gru
Regissør Mats Stenberg og manusforfatter Thomas Moldestad er tro mot sjangerens lover og regler. Pene blondiner og godtroende mannfolk blir alltid drept, man går alltid alene ned i mørke kjellere, og det er aldri, aldri over når du tror det er det.
Det er kanskje ikke fryktelig originalt, men oppskriften fungerer fremdeles. ”Fritt vilt II” fortjener derfor å bli en like stor suksess som den første. Dette er et godt grøss med gru!
