Riktignok har regissør Jesper W. Nilsen skrevet et fint manus som forvandler boka til en filmatisk fortelling, men noen av disse figurene har så altfor kløktige og gjennomtenkte replikker. Det kan man godta som tekst i bok, men det virker litt fremmed på film. Kanskje Nilsens danske ører ikke hørte dette?
Filosofisk
Cecilie (Marie Haagenrud) er 13 år og kreftsyk. Livet veksler mellom lange opphold på sykehus og en presset stemning i hjemmet. Så får Cecilie besøk av engelen Ariel (Aksel Hennie), som lover å fortelle henne hvordan det er i himmelen mot at hun forteller ham hvordan det er å leve på jorden. Det utløser en filosofisk tankerekke som forteller oss mye om både det å leve og å dø.
Liv Ullmann som bestemor
Dette er jo i utgangspunktet en fin og sympatisk film, men jeg plages av språket. Liv Ullmann er med som bestemor. Det er deilig å se henne på film, faktisk er det første gang jeg ser henne i en kinosal, men hun er utstyrt med en dialog og et tonefall som om hun snakker til en to-åring. Og 13-åringen er utstyrt med en eldre forfatters fargerike ordforråd, så når jeg hører Cecilie snakke, hører jeg ikke hennes stemme, men Gaarders og Nilsens.
Følelsesladet
Marie Haagenrud er et nytt bekjentskap for meg, og hun gjør en imponerende innsats i den bærende hovedrollen. Cecilie er ei sterk jente med klare meninger og evne til å uttrykke dem, noe som formidles godt av Haagenrud. Aksel Hennie lykkes i å fremstå som angelisk og en smule ikke-menneskelig. Liv Ullmann er mest av alt et fint gjensyn med en av norsk films største legender, men de beste birollene gjør kanskje Mads Ousdal og Trine Wiggen som hardt følelsesmessig pressede foreldre.
”I et speil, i en gåte” er en velment film med de beste intensjoner. Den har sine øyeblikk, de beste mot slutten. Så jeg angrer ikke på å ha brukt litt tid på å bli kjent med Cecilie og hennes engel. Men også denne gangen er jeg redd for at omkvedet blir ”boka var bedre”.
