Men disse filmene har ikke så mye med hverandre å gjøre slik jeg ser dem, også kvalitetsmessig. ”En helt kommer hjem” har flere interessante sider, men helheten fenger dessverre ikke så mye som jeg skulle ønske, blant annet ved å bygge opp en intrige som ikke er særlig solid.
Store forviklinger
Vi møter unge Sebastian (Oliver Mauer-Knøller) som sliter i kjærlighetslivet, der han rives mellom samboeren og den gamle flammen Maria (Ronja Mannov Olesen).
Vi møter også Karl Kristian (Thomas Bo Larsen), en berømt operasanger som vender hjem til et byjubileum.
Deres veier krysses på hotellet der Sebastian jobber, og Karl Kristian er gjest. De vet ikke at de har mer til felles enn de tror, noe som etter hvert skaper store forviklinger.
Sveipende scope
Det merkes fort at dette ikke er en dogmefilm som ”Festen”. Vinterberg bruker sveipende cinemascope med sterke farger, aktivt lysbruk og mange vakre ansikt filmet fra sine beste sider, omtrent som i en Ridley Scott-film.
Filmens unge skuespillere ser ut som Leni Riefenstahl sto for castingen, og er kanskje bedre på utseende enn på skuespillprestasjoner, selv om Ronja Mannov Olesen er et interessant bekjentskap.
Thomas Bo Larsen er best som den hjemvendte operasangeren, og fremstår sånn passe overbevisende som livstrøtt og likeglad.
Ikke uten kvaliteter
Filmens intrige avhenger av noen fantastiske omstendigheter som bare kunne skjedd på film. Det er ikke alltid lett å tro på handlingen, og vi går jo bare rundt og venter på at figurene skal forstå det vi har forstått hele tiden.
Sebastians mor er en viktig brikke i det hele, men hun slipper ekstremt lett unna det faktum at hun har fortiet noe essensielt, når det tilslutt likevel lekker ut.
Filmens klimaks er likevel godt orkestrert av Vinterberg, selv om epilogen kanskje er litt for pen og pyntelig. ”En helt kommer hjem” er ikke helt uten kvaliteter, men det er for få av dem!
