Her er det mange intrikate konflikter som skal på bordet, og da mener jeg mange. De sys ganske kløktig inn i hverandre, og gjør dette til en ganske severdig film. Når jeg bruker ordet ”ganske”, er det fordi ”En julefortelling” er altfor lang med sine 2 timer og 34 minutter. Her burde saksa vært et hakk vassere!
En jul med komplikasjoner
Det nærmer seg jul, og familien Vuillard forbereder seg til samling i foreldrenes hus. Men ikke alt er som det skal være. Moren (Catherine Deneuve) har fått kreft, og trenger en beinmargtransplantasjon fra et familiemedlem.
Sønnen Henri (Mathieu Amalric), det sorte fåret, viser seg å være kompatibel, men det samme er sønnen til søsteren Elizabeth (Anne Consigny), som fem år tidligere bannlyste Henri fra familien.
En liten bør å bære
Dette høres nok depressivt ut, men historien har en mistenkelig lys og lett tone. Ingen ser ut til å ta familiens store utfordringer spesielt tungt. Selv morens kreftdiagnose virker å være en ganske liten bør å bære. Her er det ingen hengetryner å se.
Andre scener, som en slåsskamp, en fyllescene, og et tilfelle av utroskap, forårsaker smil og latter. Jeg har litt vanskelig for å tro på det, men samtidig: hadde det ikke vært en lettelse om vi kunne reagere så avslappet på slike hendelser i våre egne liv?
Gode skuespillere, rare figurer
Filmens figurer er jevnt over sympatiske skikkelser, godt spilt av både før nevnte Deneuve (som vant Gullpalmen i Cannes for innsatsen), Amalric (kjent fra skurkerollen i ”Quantum of Solace”) og andre franske veteraner som Jean Paul Roussillon og Chiara Mastroianni.
Den eneste jeg har litt problemer med, er rollen til Anne Consigny. Vi får aldri riktig forklart hvorfor Elizabeth valgte å bannlyse Henri fra sitt liv fem år tidligere, eller hvorfor de andre familiemedlemmene har valgt å etterkomme hennes krav. Det virker mildt sagt merkelig.
Det samme gjør morens følelseskalde forhold til sine egne barn, som tilsynelatende likevel holder av henne.
For lang og forvirrende
Men det er kanskje ikke meningen at man skal forstå alt. Noen gåter forblir uløste etter filmen, som hvilket brev får Henri i julegave? Hvorfor har han stygge blåmerker på ryggen i en tidlig scene, som han åpenbart pådrar seg senere i historien?
Kanskje vil regissør Arnoud Desplechin forvirre oss? Han rekker også å kjede oss litt med filmens lange spilletid. Jeg kan peke på flere sekvenser som burde vært skrellet vekk.
”En julefortelling” er en ganske sprek familiesaga, med flere gode enkeltscener. Men den er for lang, og manuset burde vært bearbeidet bedre.
