Regissør Wes Anderson har gledet oss med skarpe, satiriske filmer som Rushmore og The Royal Tenenbaums. Nå har satirikeren har tatt ferie.
Livet under vann med Steve Zissou ser nemlig ut som en eneste lang feriefilm, der alle involverte tar prosjektet svært lite seriøst.
Det har blitt en film som morer og underholder et stykke på vei, men jeg mistet interessen sånn cirka halvveis. Filmen har lite å fortelle og er en halv time for lang. Den slutter nemlig aldri, til tross for at den bare er to timer lang.
Bill Murray spiller den avdankede filmskaperen Steve Zissou, åpenbart basert på marinebiologen Jaques Cousteau. Zissou var en gang kjendis på grunn av sine dokumentarer om hans eventyr på havet.
Zissou forsøker å skrape sammen penger til en film der han skal jakte på jaguarhaien som spiste hans kollega Esteban. Pengene kommer uventet fra flykaptein Ned Plimpton (Owen Wilson), som kanskje er Zissous ukjente sønn.
Men store utfordringer venter ekspedisjonen.
Jeg synes uttrykket ”feriefilm” virker passende. Det virker nemlig som om alle er fryktelig avslappet og at de har kost seg fælt under innspillingen i idylliske strøk.
Men etter en ganske god første halvtime, gikk jeg lei av både Steve Zissou og resten av ensemblet. Historien er slapp og likegyldig, utførelsen er bedagelig og nonchalant.
Unntaket er Cate Blanchett, som jeg aldri går lei av, selv om også hennes rollefigur er mystisk lite utforsket.
Filmens soundtrack er dominert av David Bowie-låter, oversatt og fremført av portugisiske Seu Jorge.
Dette er ett av flere grep som sikkert virket hylende morsomt under planleggingen, men som resulterer i et skuldertrekk.
Likevel kommer jeg kanskje til å gi Livet under vann med Steve Zissou en ny sjanse når den kommer på DVD, fordi den er full av detaljer som jeg muligens vil sette større pris på ved neste korsvei.
Og fordi Bill Murray er kul, tross alt.
