Når man hører navnet Woody Allen, ser man automatisk for seg (i tillegg til en bebrillet liten pusling) en film som byr på et sammensurium av koner og ektemenn i mer eller mindre kompliserte relasjoner til hverandre, og i lange dialoger på jakt etter meningen med livet. Og det er jo ikke noe galt i det.
Men dette er en annerledes Woody Allen-film. For det første er vi i London. Og for det andre er filmen langt mer alvorlig enn Allen-filmer flest, selv om også ”Match Point” innehar koner og ektemenn som ikke er der de burde være. I dette tilfellet gjelder det én ektemann som snoker rundt.
Jonathan Rhys-Meyers spiller Chris Wilton, en irsk arbeiderklassegutt som ved hjelp av de riktige vennene og den riktige kjæresten plutselig tilhører Londons overklasse.
Her snakker vi om tennis, revejakt, ponniridning på landstedet og snobbemiddager etter en aften i operaen.
Nå har det seg sånn at Chris synes at svogerens kjæreste, amerikanske Nola Rice, er langt mer spennende enn sin egen kjedelige snobbekjæreste.
Og det holder jeg med ham i, særlig når det er selveste Scarlett Johansson som spiller den forbudte frukten. Men Nola lever et ganske annet liv enn han selv, med dårlig råd og håpløse ambisjoner om å bli skuespiller.
Etter hvert er det tydelig at det er Chris som sitter på skuespillertalentet. Han blir nemlig nødt til å leve et slitsomt dobbeltliv med forpliktelser i begge leire.
Og hva er egentlig viktigst? Å være sammen med ei jente man elsker, men som ikke eier nåla i veggen? Eller å være sammen med ei jente man kjeder seg med, men som er den nødvendige linken til et liv i luksus?
Match Point blir etter hvert til en thriller av mellommenneskelige forhold, hvor man bare har lyst til å rive den ene og den andre i håret, i tillegg til seg selv.
På sedvanlig vis fremstiller regissør og manusforfatter Woody Allen byen i sitt bilde. Denne gangen er byen kald. Allen tar også i bruk visse skrekkfilmeffekter etter hvert, og det blir temmelig ubehagelig å sitte og se på at nei dæven, dette går dårlig.
Ja, oops, det burde jeg kanskje ikke ha sagt. Men hvis du liker filmer som gjør at du blir både imponert og tankefull lenge etterpå, så burde du se Match Point. Sånn skal det være.
Hvis jeg ikke tar riv ruskende feil blir dette en kinosuksess. Og det bør det bli.
