Enkelte filmer må sees to ganger for å fordøyes skikkelig. Jeg trengte to visninger av Oldboy for å skjønne hvor god den er. Første gang ble jeg blåst over ende av den sjokkartede energiutladningen. Andre gang hadde jeg tid til å bearbeide inntrykkene. Og Oldboy står fram som en sterk, original og modig historie med sjokkerende vendinger.
Oh Dae-Su (Choi Min-Sik) tyr til desperate, men forståelige handlinger for å komme til bunns i hvorfor han har blitt bortført.
Oh Dae-Su blir innesperret i et mystisk rom etter ei fyllekule. Han slipper ikke ut før 15 år senere. Hvem har sperret ham inne? Og hvorfor? Det er de to store spørsmålene han vil ha svar på med minimale spor å gå etter. Han allierer seg med den vakre sushikokken Mi-do (Kang Hye-jeong) og begynner å nøste opp et mysterium med ubehagelige overraskelser på lur.
Regissør Chan-Wook Park har laget en mørk film der følelsesregisteret tøyes til det ekstreme. Også her blir vi vitne til overspillet som kjennetegner asiatisk film, men her kan det forstås og aksepteres. Skuespilleren Choi Min-Sik varierer fra å være superkul til ekstremdesperat og er like troverdig i begge variantene.
Oldboy inneholder en del vold, men den er motivert og har sin mening.
Filmen inneholder en del vold, men den er motivert og har en mening. Brutaliteten driver historien framover og er mer enn vomfyll for voldselskere, selv når filmen eksploderer i en vanvittig slåsskamp i en lang, trang gang i en eneste kameratagning. Det er bare ett av mange eksempler på de vitale regigrepene Chan Wook Park tar i bruk.
Oldboy er en veldig stilig film. Den er kul, krevende og livskraftig i all sin dødsprakt. Den er så god at Hollywood har valgt å amerikanisere den til neste år. Pass på å se originalen først! Filmplakaten sier at dette var juryformann Quentin Tarantinos favoritt i Cannes i 2004. Og reklamen forteller sannheten. Liker du Tarantino, liker du Oldboy.
