Filmens største fortrinn er skuespillerne Harald Rosenstrøm og Annie Dahr Nygaard, som er nye og friske bekjentskaper på kino. Men også de må fremføre dialog som sikkert er fin å lese i ei bok, men som høres ganske rart ut på film.
Brev fra avdød far
Georg (Mikkel Bratt Silset) får et brev fra sin avdøde far på 16-års dagen, og tar det med seg til fjells. I brevet forteller faren Jan Olav (Harald Rosenstrøm) historien om da han møtte den mystiske Appelsinpiken (Annie Dahr Nygaard).
Samtidig møter Georg ei jente på fjellet, Stella (Emilie K. Beck). Kan farens historie hjelpe Georg til å finne motet han trenger?
Mystisk fremtoning
Dette er ment å være et kjærlighetseventyr, og en god del av eventyret funker fint. Jeg tror på lidenskapen som vekkes i Jan Olav, og blir sjarmert av hans iver etter å få kontakt med kvinnen han faller for.
Det er kanskje vanskeligere å tro på Appelsinkvinnens overdrevent mystiske fremtoning og oppførsel, men Annie Dahr Nygaard gir henne en aura som pirrer nysgjerrigheten, og gjør at jeg forstår hvorfor Jan Olav blir forelsket.
Merkelig dialog
Filmens yngste skuespillere har den kanskje største utfordringen. Mikkel Bratt Silseth og Emilie K. Beck er nemlig utstyrt med en del dialog som virker helt feil i 15 år gamle munner. Men det er ikke deres skyld.
Kanskje kunne både manuset og regien la dem være mer naturlige tenåringer enn å måtte si ting som ”kan ikke stjernehimmelen bare få lov til å være vakker”. Både Mikkel og Emilie gjør ellers gode roller.
Grep rundt romantikk
”Appelsinpiken” er kanskje ingen film for historiebøkene, men jeg forlot i alle fall kinosalen i sånn passe godt humør.
Regissør Eva Dahr debuterte med ”Mars & Venus” i 2007, og viser at hun fremdeles har et visst grep rundt romantikk med forviklinger på film. Jeg skulle bare ønske at manuset var rensket for dialog som lukter norsk film i gamle dager.
