Regissør Ruben Östlund gjør noen skarpe observasjoner rundt mekanismene som råder når meninger og handlinger formes og forandres gjennom bevisst eller ubevisst gruppepress. Det er en merksnodig film med en irriterende kjent klangbunn. Ettertanken tvinger seg på etter at du har sett den.
Fem forskjellige historier
Du får ta del i fem historier som er forskjellige, men som har samme overliggende tema: En bussjåfør nekter å kjøre videre etter hærverk på bussens do. En lærer må velge side i en konflikt mellom en annen lærer og en elev.
To unge jenter leker voksne med alkohol og digitalkamera. En guttetur utarter seg med fysisk mobbing. Og en eldre mann skader seg på fyrverkeri, men velger å late som ingenting har hendt for å ikke ødelegge festen han er vertskap for.
Blir pinlig berørt
Denne filmen er ofte vond og morsom samtidig. Historiene fortelles bitvis, og går i svart mellom hver del. Jeg følte det ofte som en lettelse hver gang det skjedde, for her får du servert mange situasjoner man blir pinlig berørt av.
Kanskje føles det slik fordi jeg kjenner meg selv igjen i flere av filmens situasjoner? Om ikke bokstavelig talt, så i hvert fall i måten man kan oppføre seg på under visse omstendigheter. Filmen forteller klokt om menneskets tendens til å la seg påvirke av omgivelsene.
Mennesker som deg og meg
”De ufrivillige” en film du vil tenke på en god stund etter at den er sett. Den er besynderlig løst filmatisk. Det virker som om Östlund har satt opp et kamera og bare fanget opp det som skjer foran. Det er lett å dra sammenligninger med Roy Anderssons filmer ”Sanger fra andre etasje” og ”Du levende”.
Men ”De ufrivillige” er ikke like stilistisk og vanskelig tilgjengelige som Anderssons. Personene du møter har kanskje noen rare trekk, men er fullt troverdige, som om dette er en dokumentarfilm. Det er det ikke, men menneskene du møter, er som deg og meg.
