Mannen bak vidunderlige manus som Being John Malkovich, Adaptation og Evig solskinn i et plettfritt sinn har prestert en film som er så sær, så skrudd og så rar at jeg hadde store problemer med å skjønne tegninga. Det hjelper kanskje med flere påsyn, men akkurat nå går det bare ikke å stille meg verken positiv eller negativ til filmen.
Teaterinstruktør mister fotfestet
Det føles helt feil å skulle oppsummere filmens handling i noen setninger, men jeg gjør et hederlig forsøk: Caden Cotard (Philip Seymour Hoffman) er en suksessfull teaterinstruktør i New York som mister fotfestet når kona tar med seg datteren og rømmer til Berlin for å bli berømt kunstner.
Så får han et stipend som gjør ham i stand til å sette opp en gigantisk oppsetning i et enormt lager. Der gjenskaper han biter av sitt eget liv, som utspiller seg foran øynene på oss. Men hva er teater og hva er virkelighet?
Villniss av metaforer
Charlie Kaufmans sorte, merkverdige humor er så godt som strippet vekk i denne filmen. Cotard er deprimert og full av dødsangst. Ute av stand til å skape, ute av stand til å knytte bånd til andre mennesker. Når han forsøker, ender det med nederlag.
Dette er temaer de fleste av oss kan forstå. Men etter hvert raver filmen ut i et villniss av metaforer og symbolbruk som det skal et trenet øye til for å forstå. Det er mulig det ikke er meningen at man skal forstå alt. Livet er ikke alltid slik.
For sær for Oscar
Charlie Kaufman ble nominert til Gullpalmen i Cannes for manuset i fjor, men New York i et nøtteskall ble ikke nominert til en eneste Oscar. Den ble nok for sær, også for Oscar-akademiet. Likevel tviler jeg ikke på at filmen vil få sin menighet som elsker den, og den har beviselig flere kvaliteter, blant annet sterke skuespillere.
”Alle” vil jo jobbe med Kaufman. Men forstår de hva de har vært med på? Nei, det tror jeg ikke. Dette er den rareste filmen jeg har sett på veldig lenge, og jeg beklager at jeg ikke kan bedømme den bedre. Det går rett og slett ikke etter å ha sett den bare en gang!
