Den har noen scener som er så ubehjelpelig dårlige at regissør P.J. Hogan fortjener ris. Kanskje er det også produsent Jerry Bruckheimers skyld. Hans beste filmer er de der alt eksploderer. Det eneste som eksploderer i denne filmen er troverdigheten.
Shopoholiker med 11 kredittkort
Rebecca Bloomwood (Isla Fisher) er en shopoholiker med 11 kredittkort. Nå er de fleste overtrukket, og hun mister jobben. Et par misforståelser senere har hun fått prøvetid i et finansmagasin, og gjør spaltesuksess med sine ærlige og naive funderinger over sammenhengen mellom finans og mote.
Men hvor lenge går det før hennes egen finansielle situasjon blir kjent, og blir hun virkelig kjæreste med sjefen? Og bryr jeg meg?
Bortenfor all troverdighet
Nei, jeg bryr meg ikke. Først og fremst fordi filmens utgangspunkt er så hylende usannsynlig. Ingen sjef i verden ville satset ett rødt øre på Rebecca Bloomwood. At hun skulle få en sjanse i et finansmagasin er bortenfor all troverdighet.
At hun gjør suksess er hyggelig, men hvorfor er et mysterium, for det lille vi får av utdrag fra spalten er amatørmessig pjatt som ikke betyr noe som helst. Det hele bunner ut i at jeg overhode ikke tror på historien, så hva er det her jeg kan bry meg om?
Materialisme, materialisme og materialisme
Jeg kunne brydd meg om Isla Fisher, som jeg for øvrig alltid forveksler med Amy Adams, men hun går i alle fall helhjertet inn for oppgaven med stor iver og en liten dose sjarme. Problemet er at Rebecca Bloomwoods shopoholisme gjør henne uspiselig.
Alt handler om materialisme, materialisme og materialisme. Jeg finner ingen tegn til at vi deler noen av de samme verdiene i livet, og hennes små problemer virker latterlige når de blåses opp til virkelig store problemstillinger i filmen.
Prøver å være komedie
”En shopoholikers bekjennelser” prøver kanskje å si litt om oss som forbruksmennesker, men virker å sympatisere de som mener at massivt forbruk er bra. Det virker smakløst i en tid med finanskrise, selv om slutten visstnok skal være endret på grunn av det.
Jeg håper at bøkene er bedre, for filmen er ganske ille. Den prøver febrilsk å være en komedie, men mislykkes fatalt. Om noen ler, vil latteren være hul.
