The Boat That Rocked er en musikkfylt gladkomedie fra regissør og manusforfatter Richard Curtis
Dette er hans hyllest til piratradiostasjonene som sendte 24-timers rockeradio fra skip i Nord-Atlanteren på midten av 1960-tallet. Soundtracket har skyhøy mimrefaktor for alle over 50, og vil imponere yngre ører, også. Manuset imponerer dessverre ikke like mye, med litt for mange uforløste figurer, enkle manusløsninger og platt humor.
Filmens piratstasjon er den fiktive ”Radio Rock”, som har en stadig økende lytterskare på de britiske øyer. Om bord finner vi en samling radio-DJs med radikalt ulike personligheter. Vi følger deres interne kniving, etereskapader, og deres omgang med kvinnelige fans. Samtidig følger vi de britiske myndigheters iherdige kamp for å bekjempe det de ser på som et angrep mot samfunnets moralske verdier.
Fengende soundtrack
Jeg pleier å si at jeg får kombinere mine to store hobbyer i jobben min, nemlig film og radio. En film OM radio burde derfor score ekstrapoeng hos meg, og derfor liker jeg kanskje The Boat That Rocked litt mer enn jeg egentlig burde.
Den har en glad og positiv innstilling til miljøet den skildrer, fornøyelige rolleprestasjoner fra blant andre Philip Seymour Hoffman, Bill Nighy og Rhys Ifans, og soundtracket er, som nevnt, en solid samling fengende hits fra 1960-tallet som tåler gjenhør over 40 år senere.
Feil fokus
Men det filmen IKKE har, er en fengende historie. Publikums vei inn i den er unge Carl (Tom Sturridge), som gudsønn av piratradiosjefen. Det kan virke som om halve filmen handler om hans forsøk på å få sitt første ligg. Det er verken spesielt morsomt eller medrivende.
Det som JEG synes er mest interessant, nemlig selve piratradiovirksomheten, skyves i bakgrunnen. Og myndighetenes kamp mot ”Radio Rock” er representert ved en overspillende Kenneth Branagh. For å hamre inn komikken, spiller han mot en mann med rollenavnet Twatt.
The Boat That Rocked hadde potensialet til å bli en fest av en film. Og det er mye moro i enkelte scener. Men mye av festen blekner fordi Richard Curtis ikke har skrevet et like godt manus som han gjorde for Fire bryllup og ei gravferd, Notting Hill og Love Actually.
Musikken er i alle fall god, men det er en viss fare for at det er den du husker best etter å ha sett filmen.
