Gliset sitter løst, og jammen hopper jeg ikke i setet av og til, også. Raimi forsøker kanskje ikke å gjøre noe nytt, men leverer en underholdende film som både morer og vemmer meg på samme tid. Drag me to hell? Ja, hvorfor ikke!
Ute etter sjela
Filmen forteller hvordan bankfunksjonæren Christine (Alison Lohman) får kastet en forbannelse over seg av en sint kunde, den gyselige fru Gahnus (Lorna Raver).
Snart begynner skumle ting å skje rundt Christine og kjæresten Clay (Justin Long). Onde krefter er ute etter sjela hennes, og Christine må finne ut hvordan dette kan stoppes før det er for sent.
Mer glis enn gru
Stemningsmessig er filmen plassert i Evil Dead 2-landskapet. Det ER en skrekkfilm, men den tar seg ikke selv så innmari seriøst. Det er rom for overdrevne effekter som påkaller mer glis enn gru. Det er for eksempel mange gufne væsker som spruter omkring i denne filmen, samt ett av filmhistoriens ekleste gebiss.
Raimi driver utstrakt gjenbruk av kameratriksene han benyttet i Evil Dead-filmene, som kjappe zoominger og panoreringer, kombinert med lydeffekter.Mange har kopiert disse grepene de siste 25 åra, men effekten er fremdeles kul.
Leker seg ekkel
Alison Lohman er et greit valg i hovedrollen, men kunne vært bedre. Hun er så liten, vever og søt at vi selvsagt ikke vil at det skal skje henne noe fælt. Men jeg hadde foretrukket en tøffere protagonist å heie på.
Lorna Raver, som i 20 år har vekslet mellom småroller i ulike tv-serier, får endelig skinne på kinolerretet i en fantastisk figur. Fru Ganush ser ut som en ”shemp” fra Evil Dead, og Raver får leke seg så ekkel som mulig i noen av filmens beste scener.
Underholdende så det holder
”Drag me to hell” har noen ess i ermet mot slutten, men har du sett noen slike filmer fra før, er det lekende lett å forutse det lang tid i forveien. Derfor kommer ikke slutten som noen overraskelse, og det er kanskje litt synd.
Men likevel er filmen underholdende så det holder, og er bedre enn det meste av filmskrekken amerikanerne har foret oss med den siste tiden!
