Som filmanmelder skal man selvsagt møte hver film med et åpent sinn, men av og til er det vanskelig. Jeg har for eksempel gått grundig lei av dårlige til middelmådige romantiske komedier med Matthew McConaughey i hovedrollen.
Han spiller hovedrollen i ”Ghosts of girlfriends past”, og jeg må innrømme at jeg gikk til pressevisningen med bange anelser. Men der ble jeg jaggu overrasket. Filmen er søt, morsom og sjarmerende, og jeg gikk ut med en god, varm følelse i magen. Til tross for Matthew McConaughey.
Kynisk til kjærlighet
Den notoriske rundbrenneren Connor Mead (McConaughey) vender hjem til sin avdøde onkels gods for sin lillebrors bryllup. Der forsurer han straks stemningen med sin kyniske holdning til kjærlighet og ekteskap, inkludert barndomsvennen Jenny (Jennifer Garner).
Men så hjemsøkes han av sin døde onkel (Michael Douglas), som sier han skal få besøk av tre spøkelser som skal vise ham fortid, nåtid og fremtid, for at han skal forstå at han er på ville veier.
Låner fra Dickens
”Ghosts of girlfriends past” låner som du kanskje skjønner fra Charles Dickens. Og dette kunne blitt ganske så flaut. Men det blir det ikke, fordi regissør Mark Waters holder historien flytende ved hjelp av en lett humoristisk tone som aldri lar dette blir for seriøst.
Historien er selvsagt en smule latterlig, men den underholder, samtidig som den sier noe sannferdig om frykten for kjærlighet, som mange en eller annen gang har følt på.
Savner innlevelse
Matthew McConaughey er en kjekk mann som vet å ta seg ut foran et kamera. Han innehar også noen kvaliteter som kvalifiserer ham til å være filmstjerne, men også i denne filmen savner jeg større emosjonell innlevelse.
Selv i historiens klimaks virker Connor Mead mistenkelig lite berørt. Jeg tenker at en ung versjon av John Cusack ville maktet å gripe oss mer. McConaughey-fans får ha meg unnskyldt! Likevel må jeg innrømme at han gjør en grei hovedrolle. Det samme gjør Jennifer Garner, men uten å blomstre nevneverdig.
En hyggelig overraskelse
”Ghosts of girlfriends past” er kanskje ikke årets beste romantiske komedie, men det finnes et marked der ute for denne sjangeren, og alle uforbederlige romantikere vil få seg en hyggelig liten overraskelse. Filmen er morsom, underholdende og så-søtt-at-jeg-må-spy-faktoren er lav.
Dessuten er det gøy å se Michael Douglas leke seg igjennom rollen som død onkel i beste Gordon Gekko-stil!
