”Mer av alt” synes å være regissør Michael Bays motto når han nå gir oss oppfølgerfilmen ”Transformers: De beseirede slår tilbake”. Men er mer av alt nødvendigvis positivt? Nei, ikke alltid.
Filmen har sine kule øyeblikk, men helheten er en skikkelig overdose av robotisk kaos. Etter en og en halv time hadde jeg fått nok, og da var det enda en time igjen. Effektene er selvsagt førsteklasses, men historien stinker og skuespillerne suger. Dette kunne blitt så uendelig mye bedre, og jeg er litt skuffet.
Sam Witwicky (Shia LaBeouf) tar farvel med kjæresten Mikaela (Megan Fox) og flytter til college. Men allerede den første dagen blir han kontaktet av Optimus Prime (med stemme av Peter Cullen).
De snille autobotene har oppdaget at slemme decepticons er på jakt etter en hemmelig energikilde på jorda, og beliggenheten er gjemt i Sams hjerne.
Spektakulært uten mening
Det blir ganske raskt åpenbart at Michael Bay også denne gangen har større fokus på digitale effekter enn på folk. Figurene i Transformers er nemlig fryktelig anonyme og uinteressante.
Shia LaBeoufs Sam Witwicky må gjennomgå mye, men blir aldri vår forbindelse inn i eventyret. Megan Fox er bare irriterende som Mikaela. Pen, men helt tom. De fleste blir tomme i en Michael Bay-film, selv John Turturro.
Så da sitter vi igjen med roboter som kræsjer inn i hverandre med jevne mellomrom. Det er spektakulært, men uten at vi føler det betyr særlig mye.
Tilfredsstiller effektelskere
”Transformers: De beseirede slår tilbake” er en sinnssykt dyr film, og det vises. Den har flere sekvenser som imponerer meg, og burde tilfredsstille den mest krevende effektelsker. Ingen filmer ødeleggelse bedre enn Michael Bay, men jeg skulle nesten ønske han holdt seg til det og lot en bedre regissør fikse resten av filmen.
Historien er knapt en historie, figurene har mindre personlighet enn robotene, og humoren er pinlig, som når familien Witwickys hunder jokker på hverandre, og når en robot gjør det samme på Mikaelas bein.
Hjernen ble nummen
Det finnes enkeltscener her som er godt filmet med dyktig utførte effekter. Lydsporet er også fantastisk tøft mikset. Men denne filmen er for mye av alt. Jeg kjente at konsentrasjonen begynte å glippe etter de første 90 minuttene.
Hjernen ble nummen og sløvet av Michael Bays digitale kanonade av filmatiske leketøy. Jeg er virkelig glad for at Bay faktisk finnes som en reell motvekt til filmskapere som Woody Allen og Pedro Almodovar, men har han tippet utfor kanten denne gangen?
