Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det, messer Margreth Olins fortellerstemme i starten av ”Engelen”. Noen filmer er så triste at vi blir kjipe av det. Jeg blir kjip, for jeg orker ikke å ta alt innover meg.
Alt er med
”Engelen” er godt spilt, regissert og produsert, og fremstår som inderlig velment. Men samtidig oppfatter jeg den som inderlig forutsigbar. Hvilke momenter tror du er med i en film om ei narkoman jente på Plata? Du kan sitte og krysse av på lista underveis. Alt er med. Og det må det kanskje være.
Vi møter Lea (Maria Bonnevie) på et skittent toalett med en sprøyte hengende i den ene skinka. Det er et lite flatterende syn, og et forvarsel på alt som skal komme.
Vi tas med tilbake til barndommen, der moren mishandles av en forfyllet kjæreste. Lea forsømmes og mister tryggheten. Vi ser hvordan hun i voksen alder forsøker å bote på skaden med heroin. Og hvordan hun tvinger seg selv til å gi fra seg sitt eget barn.
Forsiktig stygghet
Som sagt, alt er med. Alkohol. Heroin. Prostitusjon. Oppkast. Hint om incest. En mann som drikker, slår og voldtar. Nice! En klassisk historie om en person med et fantastisk dårlig utgangspunkt for et godt liv. ”Engelen” er absolutt ingen solskinnshistorie.
Men Olins filmspråk er vakkert og vevert. Selv de styggeste scenene er forholdsvis forsiktig skildret. Mens de gode barndomsminnene, for det er noen, er sødmefylte og stemningsfulle, men uten å overdrive.
Maria Bonnevie bærer filmen på sine skuldre med stor overbevisning. Hun ser helt forferdelig ut i flere scener, og sendes stadig lenger ned i fornedrelsen, men vi skimter mennesket bak den forfalne masken hele veien. Vi ser hvorfor Lea ikke finner fotfestet, og skjønner gradvis de sammensatte årsakene til dette. Bonnevie spiller uten å overdrive i en behersket film om en ekstrem situasjon.
Veldig skoleflinkt
”Engelen” er en god filmopplevelse, men jeg sitter altså med en følelse av at jeg har fått akkurat som forventet. Dette har blitt veldig skoleflinkt, og ryster meg ikke inn i sjela som doprelaterte filmer som ”Christiane F” og ”Rekviem for en drøm”. Kanskje måtte Olin ha tråkket litt hardere til for å nå inn til mitt kalde hjerte.
”Engelen” er basert på en sann historie, som Olin egentlig hadde tenkt å lage en dokumentar om. Det ble spillefilm i stedet, og det er åpenbart at hun mestrer fiksjon like godt som dokumentar. Hun har en spennende stemme som jeg håper hun utforsker videre.
