Med Halo-serien har utvikleren Bungie tatt steget opp og ble en av spillverdenens mest kjente og populære spillstudioer, og det var mange som løftet ett eller flere øyenbryn da de annonserte at Halo 3: ODST ville være det nest siste Halo-spill fra deres studio (for denne gang).
Nytt fokus
ODST står for Orbital Drop Shock Troopers, og følger nettopp en gruppe soldater i denne bataljonen. Spillet starter med at hovedpersonen blir sluppet ned i New Mombasa, byen der spillet foregår, for å kjempe mot The Covenant (romvesenene som har invadert jorden).
I stedet for å fokusere på Master Chief, den elskede hovedkarakteren fra tidligere Halo-spill tar du denne gangen over rollen som flere ukjente soldater i ODST-skvadronen. Etter din entré i New Mombasa blir du separert fra de andre i gruppen, og må finne ut hva som har skjedd med dem ved å lete gjennom ruinene av byen.
Det første som slår meg med Halo 3: ODST, er det skarpe skillet i både spillets utseende, ’feeling’ og historiefortelling.
Mørk historie
Bungie har uttalt at de ville gå nye veier med dette spillet, og det må jeg skrive under på at de har gjort. I beste film noir stil blandes actionelementene med en mørk detektivhistorie, hvor du må avdekke spor for å finne ut hva som har skjedd med dine medsoldater.
Mens du går rundt for å avdekke mysteriet i New Mombasa, finner du ting og tang som har blitt liggende igjen fra de andre soldatene. Det er rett og slett spor i din jakt for å finne ut hva som egentlig skjedde. Hver gang du finner disse sporene flytter historien seg til nettopp den soldaten som la igjen sporene, og du får etter hvert oversikt over skjebnen til hele troppen din.
Denne måten å fortelle historier på er kjent fra (som tidligere nevnt) mørke detektivfilmer fra 1940-tallets Hollywood.
Det er en uvant vri, men et friskt pust i det tragiske kapitelet om historiefortelling i spillhistorien. Det er ofte jeg kritiserer spill for å være passive og lite innovative i måten de forteller en så viktig ting som historien i et spill. Du spør kanskje om Halo 3: ODST treffer blink når Bungie velger en utradisjonell fortellerteknikk? Ja, svarer jeg da.
Kort historie
Undertegnende spilte spillet fra ende til annen sammen med Stian Øby Johansen fra Halo Norge i samarbeidsmodus, og det tok knappe fire og en halv time før vi var ferdig.
Selv om ODST skal være en slags utvidelsespakke til det originale Halo 3-spillet, mener jeg dette er for lite. Jeg vil likevel opplyse om at vi spilte gjennom spillet på normal vanskelighetsgrad, og brukte ikke mye tid på å lete i alle kroker av New Mombasa.
Mindre pene ansikter
Halo 3: ODST er bygget over den samme grafikkmotoren til Halo 3, og det var et pent spill i sin tid. I dag, to år etter, har teknologien flydd av gårde og gitt oss enda bedre grafikk. Her når Halo 3: ODST ikke helt opp.
Mens Master Chief bar hjelmen hele tiden i de andre spillene, slapp grafikkmotoren å bry seg med å lage pene ansikter (som for øvrig er noe av det vanskeligste en grafikkmotor kan gjøre). I ODST møter vi et stort persongalleri, og det er ikke alltid veldig vakkert når ansiktene kommer inn i skjermen.
Resten av spillet holder derimot mål, og følger den mørke film noir-settingen på en flott måte. Skarpe kontraster og god bruk av lys gir New Mombasa en spesiell og uhyggelig følelse.
Kampsystemet er tilnærmet helt lik Halo 3, og er både utfordrende og gøy. Det kommer, som i forgjengere, mest til sin rett i flerspillerdelen av ODST.
I tillegg til en hel del nye kart, er Bungie lagt ved ny versjoner av klassiske flerspillerkart fra Halo 2. Disse er møysommelig bygd opp slik at de som husker den minste detalj fra Halo 2 vil bli strålende fornøyd.
På flerspillerfronten er det ’Firefight’ som er det nye og store. Jeg kan med en gang spå at dette vil bli en stor hit på Xbox Live!
Sammen med opptil fire andre, blir du kastet ut i et brett hvor bølger på bøler av Covenant-fiender kommer stormende mot deg. Du får poeng for hvert ’kill’, og bonus om du tar flere på rad. Laget ditt har begrenset med liv, og du dere fem ganger totalt er det slutt. Utfordringen består i å holde ut lengst mulig, samle mest poeng og ta kverken på fiendene.
Adrenalinrush
For hver bølge blir det vanskeligere og vanskeligere. Fiendene blir større, mer aggressive, kaster flere granater og tåler mer, den eneste belønningen du får for å overleve er et par ekstra liv og et enormt adrenalinrush.
Konkurranseinstinktet mitt slo inn for fullt da jeg og Halo Norges Johansen karret oss igjennom bølge på bølge av slemme romvesener.
I ’Firefight’ har du også flere kart tilgjengelig, og disse er godt balansert. Til sammen gir flerspillerdelen den mange titallstimer mer underholdning enn den relativt korte historiedelen.
Ikke det beste Halo-spillet
Halo 3: ODST er ikke en umiddelbar klassiker, til det er grafikken ikke i øverste klasse og historien for kort.
På den andre siden har Bungie våget å utfordre tilhengerne med en ny og spennende fortellerteknikk, samt en artig flerspillerdel.
Jeg venter allerede på Halo: Reach.
