Jenta som lekte med ilden er den andre filmatiseringen av Stieg Larssons tre bøker. Og kvaliteten går dessverre litt nedover.
Den første filmen hadde fordelen av å introdusere oss for figurene og miljøet. Dessuten var dynamikken i spillet mellom Noomi Rapace og Michael Nyqvist noe som appellerte.
Den andre filmen har et tåkete plott, som er avhengig av en rekke fantastiske sammentreff for å fungere, og mangler samspillet, siden de knapt møtes. Miljøskildringene og skuespillet er bra, men det halter på manusfronten.
Blir mistenkt for mord
Lisbeth Salander (Noomi Rapace) returnerer til Sverige, men kort tid etter begås flere mord, og politiets hovedmistenkte er henne!
Lisbeth er selvsagt uskyldig, og setter i gang sin egen etterforskning for å finne ut hvem som står bak, og hvorfor.
Det samme gjør journalisten Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist), som oppdager ting om Lisbeth han ikke visste. Mer trenger du ikke vite.
Kunstig og lite troverdig
Filmen ser bra ut, og både Rapace og Nyqvist er solide. Igjen er Lisbeth Salander den klart mest interessante figuren.
Men jeg blir ikke fryktelig grepet av innholdet i historie nummer 2. Kanskje fordi så mye beror på sammentreff og tilfeldigheter, som gjør at jeg ikke tror så hardt på det jeg ser. Det føles kunstig og lite troverdig.
Det samme gjelder filmens muskelskurk, som ligner på en Bond-skurk fra Roger Moore-filmene på 70-tallet. Han har også en spesiell evne som kommer godt med, og er nesten er for god til å være sann. Nok et utrolig sammentreff. Og det er flere på lur!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det tekniske på stell
Jeg har fine ting å si om filmen, også. Det er noen scener her som er godt løste, og spenninga tar seg kraftig opp mot slutten, selv om vi aldri er i tvil om hvordan det vil ende.
Foto, lydlegging og musikk er også dyktig utført. Så alt det tekniske er i alle fall på stell.
Skuespillerne er også jevnt over gode. Ved siden av Rapace og Nyqvist merker jeg meg Ralph Carlsson i en sår rolle som uthengt horekunde, og Yasmine Garbi i rollen som Lisbeths hardt prøvede venninne, Miriam Wu.
Midt på treet
Regissør Daniel Alfredson (Tic Tac, Syndere i sommersol) har skrudd sammen en film som sikkert mange vil synes er okay. Den tilhører en sjanger som har mange fans, og der man kanskje ikke behøver å strekke seg fryktelig langt for å tilfredsstille sitt publikum.
Jeg synes Jenta som lekte med ilden er litt for omstendelig, og har en litt for lettvint omgang med sammentreff og tilfeldigheter til at jeg lar meg rive med. Jeg er bare middels fornøyd.
