Troverdig skildring av unge, sårbare barnesinn i en kald og ubarmhjertig asfaltjungel.
Basert på en sann historie
Den brasilianske filmen ”Siste stopp 174” skildrer skjebner og miljøer det knapt er mulig å forestille seg for en oljerik nordmann. Vi blir kastet ut i Rio De Janeiros dypeste slum, der menneskeliv og menneskeverd er lite verdt. Regissør Bruno Baretto forteller en historie du ikke vil tro er sann, men som faktisk er basert på en sann historie. ”Siste stopp 174” har noen svakheter, men også flere sterke sider som gjør den verdt å se.
Destruktiv spiral
Vi møter guttene Alessandro og Sandro, som på hver sin kant får tryggheten revet vekk mens de ennå er små gutter. Noen år senere krysses deres veier. Da er de allerede merket av et hardt liv, og det skal bare bli hardere. De finner sammen, og forsøker å overleve i tospann, men den totale mangelen på enhver form for trygghet, kjærlighet og omtanke driver dem stadig lenger ned i en destruktiv spiral.
Den sterkestes rett gjelder
Filmen virker svært troverdig. Den er filmet i Rios fattige favelas, og følelsen av autensitet er høy. Historien skildrer unge, sårbare barnesinn i en kald og ubarmhjertig asfaltjungel, der den sterkestes rett gjelder. Den kulminerer med en dramatisk situasjon som får et tragisk utfall. Jeg avslører egentlig ingenting her nå, for veldig tidlig i filmen får du uansett en sterk følelse av at dette umulig kan gå bra.
Rå nerve
”Siste stopp 174” er altså sterk, men ikke perfekt. Regissør Barreto overdriver kanskje intensiteten. Det blir i overkant mye hyling og skriking i deler av filmen. Noen av rollefigurene er også farlig nær å være todimensjonale, og filmen mangler den sorte galgenhumoren, som jeg vil anta finnes på Rios gater, akkurat som i andre hardt prøvede miljøer. Men historien har også en rå nerve som ikke slipper taket før siste bilde fader ut.
Gir perspektiv
Jeg blir litt matt av å se ”Siste stopp 174” – matt, og dypt takknemlig over at jeg vokste opp i trygge Norge, og ikke som gatebarn i Rio. Du skjønner når du ser denne filmen at det er et nesten umulig utgangspunkt for et barn. Man har ikke et valg, og er så godt som dømt til et liv med dop, vold og kriminalitet. Man er dømt til å tape. Du har nok sett en lignende historie på kino før, det har i alle fall jeg. Men ”Siste stopp 174” er nok en påminnelse om hvor heldige de fleste av oss er.
