Historien om norske krigsprofitører blir nå fortalt som røverfilm i noir-stil, med blant andre Lene Nystrøm, Fritjof Såheim og Kåre Conradi i hovedrollene. ”Svik” burde nok hatt et større fokus på fortellerteknikken og figurpresentasjonen, men scorer bra på miljøskildring og tidskoloritt. En mindre kjent del av norsk krigshistorie er blitt en ganske underholdende film, som tross noen svakheter, spinner en historie som holdt meg interessert i 103 minutter.
Mye stil – lite substans
Oslo 1943. Nattklubbeier Lundblom (Fritjov Såheim) tjener gode penger på krigen i samarbeid med Sturmbannführer Krüger (Götz Otto). Begge har et forhold til nattklubbens sangerinne, Eva (Lene Nystrøm), men vet ikke at hun er hemmelig agent på jakt etter avslørende papirer. I tillegg kommer Evas ekskjæreste Svenn (Kåre Conradi) fra London med oppdrag om å myrde Lundblom, som er hans egen bror.
Dette er den typen film hvor en agent får sitt oppdrag 20 sekunder før han hopper ut i fallskjerm, den typen film hvor et planlagt mord forsøkes utført med pistol på 100 meters avstand, den typen film hvor en dame i høyhælte sko enkelt kan kaste seg på et tog i fart.
Det er altså en røverfilm som bruker faktiske historiske omstendigheter til å lage underholdning. Det er for så vidt ikke noe galt i det. Men filmens ønskede fokus på norske krigsprofitører drukner litt i kostymer, nazisymbolikk og tung arkitektur, flott filmet som om ”Svik” er inspirert av 1940-tallets propaganda. Det blir mye stil, men lite substans.
Fin Nystrøm
Skuespillerne gjør det de må, uten å måtte strekke sine ferdigheter til det ytterste. Persongalleriet er forholdsvis enkelt skildret. Det største spørsmålstegnet på forhånd, var kanskje Lene Nystrøm, som debuterer i norsk film, men svaret er at hun gjør en fin rolle som Eva. Hun kan selvsagt bli bedre, men det vises at hun vet ett og annet om det å opptre foran kamera fra før, og passer godt som en slags noir-heltinne, selv om antall sangsekvenser med fordel kunne ha blitt kuttet ned. Filmens andre hyggelige overraskelse er ex-Bond-skurk Götz Otto, som er minst like sjarmerende skummel som nazioffiser som Ken Duken var i ”Max Manus”.
Regissør, produsent og manusforfatter Håkon Gundersen vil mye i ”Svik”, og gjør noe bra, men får ikke til alt. Flere av figurene har problemer med å sette seg i historien. Hvem er alle sammen, og hva vil de? Det kan være forvirrende og vanskelig å forstå.
Filmens tone er også en smule uklar. Dersom den ønsker å være en hardkokt, stilistisk og noir-inspirert krigsthriller med todimensjonale figurer, er alt som det skal være. Jeg føler at ambisjonene var enda større, men lot meg likevel underholde og fascinere av filmens gjennomførte estetikk.
