Hvor godt du vil like ”2012” avhenger av hva du egentlig vil ha ut av en katastrofefilm.
Trenger du nære og intense portretter av menneskesinnets avmakt i fortapelsens stund, styr unna! Vil du heller ha to og en halv time med total fucking destruction, vil ”2012” effektivt tilfredsstille din appetitt for ødeleggelse.
Regissør Roland Emmerich (”Independence Day”, ”Godzilla”) er ute av stand til å være subtil, og det taler faktisk til filmens fordel når historien inntar absurde former. Det har blitt en absurd katastrofefilm med høy underholdningsverdi!
Destabiliserer jordskorpa
Verden går altså til helvete i 2012. Et utbrudd på sola gjør at jordas kjerne varmes opp og destabiliserer jordskorpa. John Cusack spiller en mislykket forfatter som må redde sin fraseparerte kone og deres to barn.
En rekke fantastiske tilfeldigheter avslører en mulig redning, men da må de legge ut på en lang og farlig reise, samtidig som verden bokstavelig talt går i oppløsning rundt dem.
Overbevisende spesialeffekter
Ved siden av John Cusack møter du også mer eller mindre kjente ansikt som Amanda Peet, Chiwetel Ejiofor og Woody Harrelson, men hvem som spiller rollene spiller liten rolle. Den store publikumstrekkeren her er spesialeffektene, og effektfolka har sannelig gjort det de kan for å overbevise oss.
Landmasser brytes opp, fjell eksploderer, gigantiske tsunamier flommer over oss, og millioner av mennesker dør, selv om vi bare ser ett eneste dødt menneske gjennom hele filmen på grunn av aldersgrensen.
Savner Will Smith
Emmerich forsøker å få oss til å føle for sine figurer, og det må han gjerne gjøre, men han greier det ikke. De blir aldri stort mer enn omriss av personligheter. De rekker ikke annet.
”2012” burde kanskje hatt med en mann som Will Smith? Han tilførte i alle fall Emmerich sin første storsuksess, ”Independence Day«, en sårt tiltrengt humor som ”2012” mangler. Woody Harrelsons figur hjelper litt, men han er ikke med hele veien. Verdens undergang er kanskje ikke så mye å le av, men det hadde ikke skadet med mer comic relief.
Verdensrekord i ødeleggelse
Det er en rekke momenter i historien jeg kunne ha stilt trukket for, som for eksempel den endeløse rekka av utrolige sammentreff som må til for at historien skal henge sammen, den helt vanvittige beslutningen en av rollefigurene foretar i avgjørelsens time, og det absurde problemet som gjør at en av figurene må ta på seg helteglorien.
Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det. Filmen leverer der det er viktigst, nemlig å vise oss noen spektakulære syn som bare en gal tysker kunne kokt sammen. Roland Emmerich går for ny verdensrekord i ødeleggelse på film, og jeg tror jammen han greier det!
