”Los Bastardos” er en film du sent vil glemme, men ikke nødvendigvis fordi den er så fryktelig god.
Den er ujevn, har sine svakheter, og kan fortone seg som ekstremt langsom og langdryg. Men den kan også by på uhyggelig realistisk vold, en uggen depressiv stemning, og noen stilgrep som tyder på at regissør Amat Escalante er talentfull.
Hagle i ryggsekken
Mexicanerne Fausto (Rúben Sosa) og Jesús (Jesus Moises Rodriguez) er illegale immigranter i USA. Vi følger dem gjennom endeløse dager, der de tjener småpenger på diverse strøjobber.
En dag får de et spesielt oppdrag av en mann, som gjør at Fausto må utstyre seg med en hagle i ryggsekken. Men når de når målet, blir de i villrede om de egentlig vil utføre jobben.
Uten fremtidsutsikter
Amat Escalante er tydelig inspirert av westernfilmers billedspråk, blant annet ved bruk av ekstremt vide landskapsbilder. Han bruker også svært god tid til å fortelle historien, for eksempel gjennom flere lange tagninger, der tiden ser ut til å stå stille.
Jeg kjenner at jeg blir litt irritert over at filmen er så sirupstreig, men forstår også at det er en måte å beskrive Fausto og Jesús sine stillestående liv på. Ingen av dem har noen fremtidsutsikter. Store bilder og langsomme scener understreker deres ubetydelighet.
Et par særdeles brutale scener
Medietilsynet har gitt ”Los Bastardos” en 15-års grense, som jeg mener er uforsvarlig lav. Selv om de fraråder de under 15 til å se den, betyr det at 12-åringer i teorien kan bli servert et par særdeles brutale scener.
Lignende scener kan være enklere å forholde seg til i mer fantasifulle rammer, men denne filmen fortelles i en så realistisk tone at voldens konsekvenser blir desto mer voldsomme og vanskelige. Noen mener at fantasivold uten konsekvenser er verre, men noen av scenene i denne filmen bør 12-åringer rett og slett spares for.
Ubehagelig opplevelse
”Los Bastardos” er på ingen måte en film for alle. Men den har en rå og brutal nerve som kommer til å treffe noen.
Det er en ubehagelig opplevelse som jeg husker godt, ett og et halvt år etter at jeg så den på filmfestivalen i Cannes. Den sitter altså i meg fremdeles, noe som forteller meg at den gjorde mer inntrykk på meg enn mange andre filmer jeg har sett siden.
