En foruroligende historie og interessant kunstopplevelse fra tysk regissør.
Michael Hanekes film «Det hvite båndet» har undertittelen «En tysk barnehistorie». Det er definitivt ikke en historie for barn, men om usynliggjorte barn i et tysk bygdesamfunn, like før 1. verdenskrig bryter ut. Alt er tilsynelatende velfungerende. Bygda har både prest, lærer, lege, en baron med egen forvalter og en skokk arbeidere som får avlingen i hus. Men like under overflaten lurer flere mørke sannheter, og en ulykke og et dødsfall setter i gang en rekke farefulle prosesser i det lille samfunnet.
“Du høster hva du sår”
Haneke forteller en foruroligende historie, der han skildrer et stort spekter av små og store menneskeskjebner. Det bygges opp et mysterium som kan ha mange løsninger. Haneke forer oss med flere detaljer som kan brukes til å argumentere for ulike teorier. Jeg har lest at Haneke kanskje skildrer facismens fødsel, uten at det er fryktelig åpenbart. Ulike øyne ser ulike ting. Men filmens tema kan i alle fall være den gode, gamle «du høster hva du sår». Voksne mennesker utviser dårlig moral, noe som får konsekvenser.
Besnærende
Ingen kan forholde seg passive til denne filmen. Den vil garantert kjede noen, for den fortelles i et sakte tempo, med lange dvelende sekvenser, og alt er filmet i sort/hvitt. Men jeg satt i kinosalen med stor nysgjerrighet i forhold til det som foregikk på lerretet. Formspråket er spennende og særegent. Historien er mystisk og besnærende. Jeg oppfatter den av og til som en slags «Fanny og Alexander», bare enda mørkere. Mye av handlingen sees nemlig gjennom barns øyne, og noen av dem er barna til bygdas prest (Burghart Klaussner), som minner mye om presten i nettopp «Fanny og Alexander».
Dystre erkjennelser
Hanekes skildring av bygdebarna er hjerteskjærende, godt hjulpet av fantastiske barneskuespillere som åpenbart er regissert av en mester. Historien fortelles gjennom læreren (Christian Friedel), som forelsker seg i barnepiken Eva (Leonie Benesch). Disse to er filmens mest sympatiske skikkelser, og er en god motvekt til historiens dystre erkjennelser. Vi får ingen definitiv avklaring på filmens hendelser, og mange spørsmål forblir ubesvart. Haneke vil åpenbart at vi skal tolke selv, og jeg gjør det gjerne.
Interessant kunstopplevelse
Jeg tør mene at «Det hvite båndet» ikke er en film for alle. Men den som er åpen for en to og en halv times tysk dramafilm i sort/hvitt, uten åpenbare løsninger, får en interessant kunstopplevelse fra en regissør som bruker mediet på en ganske annen måte enn de fleste i sin samtid.
